1Til korleiaren. «Øydelegg ikkje!» Ein miktam av David, då han rømde for Saul og gøymde seg i hola.
2Ver meg nådig, Gud, ¬ver meg nådig! For eg flyr til deg. I skuggen av dine venger finn eg livd til ulukka ¬er over.
3Eg ropar til Gud, Den Høgste, til Gud ¬som fullfører verket for meg,
4at han må senda meg hjelp ¬frå himmelen, setja støkk i dei ¬som vil meg til livs, og visa meg miskunn ¬og truskap.
5Eg må liggja midt ¬imellom løver som vil gløypa menneske. Deira tenner er ¬som spyd og piler, deira tunge ¬som kvasse sverdet.
6Vis deg høg ¬over himmelen, Gud, vis din herlegdom ¬over all jorda!
7Dei sette garn for mine føter, djupt bøygde dei meg ned. Dei grov ei fallgrav for meg, men sjølve fall dei ned ¬i henne.
8Mitt hjarta er roleg, Gud, mitt hjarta er roleg. Eg vil syngja og spela.
9Vakna, mi sjel, vakna, harpe og lyre! Morgonroden vil eg vekkja.
10Eg vil prisa deg ¬mellom folka, Herre, lovsyngja deg ¬mellom folkeslag.
11Stor er di miskunn, ¬til himmelen når ho, til skyene rekk din truskap.
12Vis deg høg ¬over himmelen, Gud, vis din herlegdom ¬over all jorda!