Proverbs 8
1 Høyr, korleis visdomsmøya ¬ropar, og vitet lyfter si røyst!
2 Ho står på bakketoppane ¬ved vegen, nett der stigane møtest.
3 Attmed portane ¬som fører inn i byen, attmed inngangen til portane ¬ropar ho høgt:
4 Eg ropar til dykk, godt folk, til menneska lyder mi røyst.
5 Lær dykk klokskap, ¬de urøynde, få vit, de dårar!
6 Høyr! Viktige ting ¬vil eg tala om, frå munnen min ¬kjem rettvise ord.
7 Mi tunge talar sanning, og lippene styggjest ¬ved det som er vondt.
8 Kvart ord frå min munn ¬er rett, det er ingenting vondt ¬eller vrangt i dei.
9 Dei er endeframme ¬for den vituge, lette å skjøna ¬for den som har kunnskap.
10 Ta imot mi åtvaring ¬heller enn sølv, den kunnskap eg gjev, ¬framfor utvalt gull.
11 For visdom er betre enn perler, av alle skattar er ingen ¬som den.
12 Eg, visdomen, ¬har klokskap til granne, eg har kunnskap ¬og gjev gode råd.
13 Age for Herren ¬er å hata det vonde. Eg hatar hovmod og storlæte, stygg åtferd og svikefull tale.
14 Eg gjev råd og hjelp ¬som fører til framgang, eg har vit og styrke.
15 Ved meg kan kongar råda og fyrstar fastsetja ¬kva som er rett.
16 Ved meg kan stormenn styra og alle hovdingar ¬døma rettferdig.
17 Eg elskar dei som elskar meg, og dei som leitar etter meg, ¬finn meg.
18 Hjå meg er rikdom og ære, gamalt arvegods ¬og rettkomen vinning.
19 Mi frukt er betre ¬enn det finaste gull, mi vinning betre ¬enn utvalt sølv.
20 Eg går på rettferds veg, held meg midt på ¬dei rette stigar.
21 Så gjev eg rikdom ¬til dei som elskar meg, og fyller deira forrådsrom.
22 Herren skapte meg fyrst av alt, eg var hans fyrste verk ¬i fordoms tid.
23 I opphavet vart eg forma, i fyrstninga, før jorda vart til.
24 Før havdjupet var der, ¬vart eg fødd, før kjeldene fyltest med vatn.
25 Før fjella vart sette på plass, før alle haugar vart eg fødd,
26 før Herren hadde skapt ¬jord og marker og den fyrste mold på jorda.
27 Eg var der ¬då han reiste himmelen og spente kvelven over djupet,
28 då han samla skyene der oppe og lét kjeldene i havdjupet ¬strøyma sterkt.
29 Då han sette grense for havet, så vatnet stansa der han baud, og han la grunnvoll ¬under jorda,
30 då var eg bygningsmann ¬hjå han. Eg var til glede for han ¬dag etter dag og leika meg støtt ¬for hans åsyn.
31 Eg leika på heile hans vide jord og hadde min hugnad ¬i menneskeborna.
32 Så høyr no på meg, mine born! Sæle er dei ¬som fylgjer mine vegar.
33 Høyr på mi formaning, og slå ikkje vrak på den! Så vert de vise.
34 Sæl er den som høyrer på meg, som dagleg vaker ¬ved mine dører og held vakt ved mine portar.
35 For den som finn meg, ¬finn livet og får nåde hjå Herren.
36 Men den som ikkje finn meg, ¬skader seg sjølv; alle som hatar meg, ¬elskar døden.