1Ord av Lemuel, konge i Massa, ord som mor hans hadde prenta inn i han.
2Kva skal eg seia deg, ¬min kjære son, du son som eg fekk ¬– eit svar på bøn?
3Gjev ikkje di kraft til kvinner, ditt liv til dei ¬som tyner kongar.
4Det sømer seg ikkje ¬for kongar, Lemuel, det sømer seg ikkje ¬for kongar å drikka vin eller for fyrstar å nyta rusdrikk.
5For då gløymer dei lov ¬og vedtekt og rengjer retten ¬for kvar arming.
6Gjev heller rusdrikk til den som held på å gå til grunne, og vin til den som er sorgtyngd.
7Lat han drikka, ¬så han gløymer si armod og ikkje minnest si møde meir.
8Lat opp din munn ¬for den som er mållaus, tal saka for dei ¬som held på å gå til grunne.
9Lat opp din munn ¬og døm rettferdig, hjelp armingar og fattigfolk ¬til deira rett!
10Den gode kona, ¬kven finn vel henne? Meir er ho verd enn perler.
11Mannen set all si lit til henne, og det skortar ikkje ¬på vinning.
12Ho gjer berre godt imot han, og inkje vondt, ¬så lenge ho lever.
13Ho syter for ull og lin, hennar hender arbeider ¬med liv og lyst.
14Ho er som ein kjøpmanns skip, langt bortanfrå hentar ho mat.
15Før det ljosnar av dag, ¬er ho oppe, gjev huslyden mat, ¬set jentene i arbeid.
16Vil ho ha ein åker, ¬får ho tak i han; ho plantar ein vingard ¬for det ho har tent.
17Styrke er beltet ho har ¬om livet, i armane legg ho kraft.
18Ho merkar at arbeidet lukkast, hennar lampe ¬sloknar ikkje om natta.
19Ho legg hendene på rokken, og fingrane grip om teinen.
20Ho opnar handa ¬for dei som lid naud, retter armane ut til fattigfolk.
21Kjem det snø, ¬er ho ikkje redd for huset, for heile hennar hus ¬er dobbelt kledt.
22Teppe lagar ho sjølv, ho har klede av lin ¬og purpurfarga ull.
23Hennar mann er kjend ¬der folket samlast, han sit i lag ¬med dei eldste i landet.
24Ho lagar skjorter som ho sel, og sender belte ¬til kjøpmannen.
25Kraft og vørdnad ¬er hennar klednad, og ho ler mot komande dagar.
26Ho talar klokt ¬når ho opnar munnen, og venleg rettleiing ¬har ho på tunga.
27Ho ser etter ¬korleis det går i huset, og et ikkje brød ¬ho har vunne i latskap.
28Hennar søner stig fram ¬og prisar henne sæl, og mannen gjev henne ros:
29«Det finst mange ¬dugande kvinner, men du går over dei alle.»
30Ynde sviktar, og venleik forgår, ei kvinne som har age ¬for Herren, skal prisast.
31Lat henne nyta frukta ¬av sitt arbeid; der menneske møtest, får ho ros for sine gjerningar.