1Kvinnevisdom ¬byggjer huset, men dårskap ¬riv det ned med hendene.
2Den som ferdast rett, ¬har age for Herren, den som går krokvegar, ¬vanvørder han.
3Dårens munn ¬vert eit ris for hans hovmod, men for vismenn ¬er lippene eit vern.
4Utan oksar er krubba tom, med sterke stutar ¬fylgjer stor avling.
5Eit ærleg vitne lyg ikkje, men falske vitne fer med lygn.
6Ein spottar søkjer visdom, ¬men finn han ikkje; for den som er klok, ¬er det lett å få kunnskap.
7Hald deg borte ¬frå dumme menn, du finn ikkje vit ¬på lippene deira.
8Det er klok manns visdom ¬at han kjenner sin veg, og dårars dårskap ¬at dei narrar seg sjølve.
9Dårane spottar skuldofferet, men velvilje rår ¬mellom ærlege folk.
10Hjarta kjenner si eiga sorg, og ingen annan ¬er med det i gleda.
11Gudlause folk ¬får sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ¬ser teltet sitt bløma.
12Om mannen meiner ¬at vegen er rett, kan han likevel enda i døden.
13Jamvel når ein ler, ¬kan hjarta lida, og gleda endar ofte med sorg.
14Den fråfalne får att for si ferd, og ein god mann ¬held seg borte frå han.
15Ein godtruen mann ¬trur alt som vert sagt, den kloke gjev akt på sine steg.
16Den vise ottast ¬og skyr det vonde, dåren går på ¬og kjenner seg trygg.
17Den som er bråsint, ¬gjer dumme ting, den som tenkjer seg om, ¬vert mislikt.
18Det dei godtrune får, ¬er dårskap, men dei kloke vert krona ¬med kunnskap.
19Dei vonde må bøya seg ¬for dei gode, dei gudlause står ved dørene ¬åt dei rettferdige.
20Jamvel av vener ¬vert den fattige hata, men mange er dei ¬som elskar den rike.
21Synd gjer den ¬som vanvørder sin neste, sæl er den som har medynk ¬med armingar.
22Dei som tenkjer ut vondt, ¬fer vilt, dei som har godt i tankar, ¬møter miskunn og truskap.
23Alt strev fører vinning ¬med seg, men tomt snakk gjev berre tap.
24Dei vise vert krona ¬med rikdom, dårars dårskap ¬er alltid dårskap.
25Eit ærleg vitne bergar liv, men ein svikar er den ¬som fer med lygn.
26Den som ottast Herren, ¬har eit trygt vern, og for hans born er det livd.
27Age for Herren ¬er ei kjelde til liv, ei hjelp som bergar ¬frå dødens snarer.
28Mykje folk ¬er ei ære for kongen, men for lite folk ¬gjer at fyrsten fell.
29Visleg mann har godt skjøn, bråsinne er den største ¬dårskap.
30Ro i hugen gjev kroppen liv, lidenskap er som rotenskap ¬i bein.
31Den som er hard ¬med ein arming, spottar hans skapar, den som er mild mot dei ¬fattige, ærar Gud.
32Den gudlause fell ¬for sin eigen vondskap, i sin ærlegdom ¬finn den rettferdige livd.
33I klok manns hjarta ¬finn visdomen ro, men hjå dårar ¬gjev han seg til kjenne.
34Rettferd lyfter eit folk, men synd er ei skam for folka.
35Kongen likar den kloke tenar, men harmast på den ¬som skjemmer seg ut.