1Israelittane gjorde det som vondt var i Herrens augo. Då gav han dei i hendene på midjanittane, og i sju år
2hadde dei makta over Israel. Til vern mot Midjan stelte israelittane til dei gøymestadene som finst oppi fjella, både holer og fjellborger.
3Kvar gong israelittane hadde sått, kom midjanittane og amalekittane og andre folk i aust og tok på dei.
4Dei leira seg midt imot dei og øydde grøda i landet heilt bort til Gasa. Dei leivde ikkje eit matagrann i Israel, og ikkje ein sau eller ein okse eller eit esel.
5Dei kom dragande med buskap og telt så tett som grashopper. Det var ikkje tal på dei og kamelane deira, og kvar dei kom, la dei landet i øyde.
6Israel vart reint utarma av herjingane deira, og israelittane ropa til Herren.
7Då dei ropa til Herren fordi midjanittane plaga dei,
8sende Herren ein profet til dei, og han sa: Så seier Herren, Israels Gud: Det var eg som førte dykk opp frå Egypt; eg henta dykk ut or trælehuset.
9Eg fria dykk frå egyptarane og frå alle som var harde med dykk; eg dreiv dei bort for dykk og gav dykk landet deira.
10Og eg sa til dykk: «Eg er Herren dykkar Gud. De skal ikkje ottast gudane åt amorittane, som åtte det landet de bur i.» Men de ville ikkje høyra på meg.
11Då kom Herrens engel og sette seg under den eika som står i Ofra, der Joasj av Abieser-ætta rådde. Gideon, son til Joasj, stod og treskte noko kveite i vinpressa, så han kunne berga kornet frå midjanittane.
12Og Herrens engel synte seg for han og sa: «Herren er med deg, du djerve kjempe.»
13Gideon svara: «Høyr på meg, herre! Er Herren med oss, kvifor har då alt dette hendt? Kvar hender det no slike under som dei fedrane våre fortalde oss om? Dei sa at det var Herren som førte dei ut or Egypt. Men no har Herren støytt oss frå seg og gjeve oss i hendene på midjanittane.»
14Då snudde Herren seg til han og sa: «Gå i veg, så sterk som du er, og berga Israel or Midjans vald! Er det ikkje eg som sender deg?»
15Gideon svara: «Høyr på meg, herre! Korleis kan eg berga Israel? Ætta mi er den minste i Manasse, og sjølv er eg den yngste i huset åt far min.»
16Då sa Herren til han: «Eg vil vera med deg, og du skal slå midjanittane til siste mann.»
17Gideon sa: «Har du godvilje for meg, så gjev meg eit teikn på at det er du som talar med meg.
18Kjære, gå ikkje herifrå før eg kjem att med ei offergåve og legg henne fram for deg.» Herren svara: «Eg skal bia til du kjem att.»
19Så gjekk Gideon inn og stelte til eit kje, tok ein efa mjøl og baka usyrt brød. Kjøtet la han i ei korg og soddet hadde han i ei krukke. Så bar han det ut til Guds engel under eika og sette det fram for han.
20Då sa engelen til han: «Ta kjøtet og det usyrte brødet, legg det på dette berget og slå soddet utover!» Han gjorde det.
21Så rette Herrens engel ut staven som han hadde i handa, og stakk borti kjøtet og det usyrte brødet. Då slo det eld opp or berget og øydde kjøtet og brødet. Og Herrens engel kvarv bort for augo hans.
22Då Gideon skjøna at det var Herrens engel han hadde sett, ropa han: «Å, Herre Gud, eg har sett Herrens engel åsyn til åsyn!»
23Men Herren sa til han: «Fred vere med deg! Ver ikkje redd, du skal ikkje døy!»
24Så bygde Gideon eit altar for Herren der og kalla det «Herren er fred». Den dag i dag står det altaret i Ofra, som høyrer Abieser-ætta til.
25Om natta sa Herren til Gideon: «Ta ein av oksane åt far din og ein annan okse, som er sju år gamal! Riv ned Ba’al-altaret åt far din og hogg ned Asjera-pålen som står attmed det.
26Så skal du byggja eit altar for Herren din Gud på toppen av denne festningsborga og leggja alt til rettes. Ta så den andre oksen og ber han fram som brennoffer; bruk veden av Asjera-pålen, som du har hogge ned.»
27Gideon tok med seg ti av trælane sine og gjorde som Herren hadde sagt. Men han torde ikkje gjera det om dagen; han var redd folket sitt og mennene i byen; difor gjorde han det om natta.
28Då mennene i byen stod opp om morgonen, fekk dei sjå at Ba’al-altaret var nedrive, og at Asjera-pålen som stod der, var felt, og at oksen var ofra på det nybygde altaret.
29Då sa dei seg imellom: «Kven kan ha gjort dette?» Og då dei spurde seg føre og granska etter, fekk dei vita at det var Gideon, son til Joasj, som hadde gjort det.
30Mennene i byen sa då til Joasj: «Lat son din koma ut! Han skal døy fordi han har rive ned Ba’al-altaret og hogge ned Asjera-pålen som stod attmed det.»
31Men Joasj sa til alle dei som stod kringom han: «Vil de strida for Ba’al? Vil de hjelpa han? Den som strider for Ba’al, skal lata livet før det ljosnar av dag. Er han gud, så lat han strida for seg sjølv, sidan dei har rive ned altaret hans.»
32Den dagen fekk Gideon namnet Jerubba’al, for dei sa: «Lat Ba’al strida mot han, sidan han har rive ned altaret hans.»
33No hadde alle midjanittane, amalekittane og andre folk i aust samla seg. Dei sette over Jordan og leira seg på Jisre’el-sletta.
34Då kom Herrens Ande over Gideon. Han bles i horn, og Abieser-ætta samla seg og fylgde han.
35Så sende han bod ut i heile Manasse, og dei samla seg og fylgde han. Og til Asjer og Sebulon og Naftali sende han bod; dei òg kom og gav seg i lag med Manasse-mennene.
36Då sa Gideon til Gud: «Er det så at du vil bruka meg til å berga Israel, som du har sagt,
37så høyr: No legg eg denne nyklypte ulla på treskjevollen. Kjem det så dogg på ulla medan heile marka er turr, då veit eg at du vil bruka meg til å berga Israel, som du har sagt.»
38Og så vart det. For då Gideon stod opp morgonen etter og klemde i hop ulla, vreid han så mykje dogg ut or henne at det vart ei heil skål full med vatn.
39Då sa han til Gud: «Ver ikkje vond på meg om eg talar endå ein gong. Eg ville så gjerne få gjera ei prøve til med ulla. Lat ulla vera turr medan heile marka er dogga.»
40Og natta etter gjorde Gud som han bad: Ulla heldt seg turr, men heile marka var doggvåt.