1No ler dei åt meg, dei som er yngre av år ¬enn eg. Deira fedrar akta eg så lite at eg ikkje sette dei mellom mine gjætarhundar.
2Har dei slik styrke i hendene at dei kan vera til hjelp for meg? Dei har då mist ¬si manndomskraft.
3Uttærte av naud og svolt går dei og gneg på turre moar som alt i går ¬var aude og snaue.
4Under buskane ¬plukkar dei melde, dei et røter av gyvelbusken.
5Utstøytte er dei ¬frå samfunn med menneske, folk ropar etter dei ¬som etter ein tjuv.
6Dei må halda til i ville kløfter og bu i holer i jord og berg.
7Dei skrik mellom buskane og klyngjer seg saman ¬mellom høge tistlar,
8utskot og ærelause folk, som er drivne frå landet.
9No syng dei spotteviser ¬om meg, eg har vorte eit utnemne for dei.
10Dei styggjest ved meg ¬og held seg borte, dei blygjest ikkje ¬ved å spytta på meg.
11Gud har gjort min bogestreng ¬slakk, han har audmykt meg; difor tøymer dei seg ikkje når dei møter meg.
12Deira avkom har reist seg ¬på høgre sida og spenner føtene under meg, dei banar seg veg ¬og vil skada meg.
13Dei bryt opp mine stigar og gjer det dei kan ¬for å tyna meg, endå ingen hjelper dei.
14Dei kjem ¬som gjennom ei vid rivne, mellom ruinar velt dei fram.
15Redsler har kome over meg, mi ære vert bortsopt ¬som av vinden, mi hjelp kverv som ei sky.
16No er mi livskraft borte, vonde dagar må eg smaka.
17Om natta vert mine bein ¬gjennombora, og min verk stilnar ikkje.
18Gud tek tak i min klednad ¬med kraft og snører han om meg ¬som ein skjortekrage.
19Han har støytt meg ned i søla, eg har vorte ¬som mold og oske.
20Eg ropar til deg, ¬men du svarar ikkje; eg står der, ¬og du berre ser på meg.
21Du har vendt deg bort ¬og er nådelaus mot meg, du strider mot meg ¬med veldig hand.
22Du lyfter meg opp i stormen, eg fer av stad og går til grunne medan stormen rasar.
23Eg veit at du fører meg ¬til dødsriket, til staden ¬der alle levande samlast.
24Men retter ikkje mennesket ¬ut si hand når allting sig i røys? Ropar det ikkje om hjelp ¬i ulukka?
25Eg gret då over dei ¬som hadde tunge dagar, og viste medkjensle ¬med dei fattige.
26Eg vona på lukke, ¬men ulukka kom, eg venta på ljos, ¬men det vart mørker.
27Det brusar i meg, ¬eg får ikkje ro; ulukkedagar har møtt meg.
28Eg går og syrgjer, ¬det er ikkje sol; eg reiser meg i samlinga ¬og ropar om hjelp.
29No er eg ein bror av sjakalar, med strutsar held eg lag.
30Skinnet på min kropp er svart, og beina brenn av hete.
31Mitt lyrespel lyder ¬som syrgjesongar og fløytetonen ¬som gråt og klage.