1Ver ikkje for snar ¬med munnen, og lat ikkje hjarta ¬forhasta seg når du vil tala eit ord ¬for Guds åsyn. For Gud er i himmelen ¬og du på jorda, lat difor orda dine vera få!
2Med hardt slit fylgjer draumar og med mange ord ¬dumt snakk.
3Når du gjev Gud ein lovnad, så dryg ikkje med å halda han. For Gud bryr seg ikkje ¬om dårar. Gjer det du lovar!
4Det er betre at du inkje lovar, enn at du lovar ¬og ikkje held ord.
5Lat ikkje munnen ¬føra skuld over deg, og sei ikkje til Guds sendebod: «Eg gjorde det av vanvare.» Kvifor vil du harma Gud ¬med det du seier, så han øydelegg ¬det du har gjort?
6Med mange draumar ¬og mange ord fylgjer mykje fåfengd. Men du skal ha age for Gud.
7Ser du ¬at fattigfolk vert trælka, at rett og rettferd ¬krenkjest i landet, så undrast ikkje over det! Éi styremakt ¬vaktar på den andre, og over dei begge står ein ¬som er høgare.
8Det er alltid ein føremon at landet har ein konge som syter for at jorda ¬vert dyrka.
9Den som er glad i pengar, får aldri nok av dei, og den som elskar rikdom, får aldri vinning nok. Det òg er fåfengd.
10Når godset aukar, skal fleire leva av det. Og kva anna gagn ¬har eigaren av det enn at han får sjå det?
11Ein arbeidsmann kan ¬sova godt anten han har lite ¬eller mykje å eta. Den rike et seg mett, men får ikkje ro til å sova.
12Det finst noko syrgjeleg vondt som eg har sett under sola: Rikdom som vel er gøymd, kan verta til ulukke for ¬eigaren.
13Går rikdomen tapt ¬ved eit uhell, og den rike har fått ein son, vert det ingenting att til han.
14Så som han kom frå mors liv, så naken som han kom, ¬skal han gå bort. Han har ingenting att ¬for sitt strev, ingen ting ¬som han kan ta med seg.
15Det òg er syrgjeleg vondt: Nett som han kom, ¬må han gå herifrå. Kva vinning har han då av sitt strev ¬og sitt jag etter vind?
16Ja, alle dagar må han eta sitt brød i mørker, sorgfull, sjuk og harm.
17Høyr no kva eg har funne: Det likaste ¬eit menneske kan gjera, er å eta og drikka ¬og ha det godt midt i alt strev og slit ¬under sola, den korte tida Gud lèt det leva. Det er den lut ¬som mennesket har fått.
18Når Gud lèt ein mann ¬få rikdom og gods og gjev han lov til å nyta det, så han kan ta sin del og gleda seg midt i sitt strev, då er det ei gåve frå Gud.
19Då tenkjer ikkje mannen ¬mykje på sitt liv, for Gud gjev han glede ¬i hjarta.