1Til korlederen. «Ødelegg ikke!» En miktam av David, den gang Saul sendte folk som skulle vokte på huset for å drepe ham.
2Fri meg, Gud, fra mine fiender, vern meg mot dem ¬som angriper meg!
3Fri meg fra folk ¬som farer med ondskap, og frels meg fra drapsmenn!
4For se, de ligger ¬og lurer på meg, sterke menn går til strid ¬imot meg. Uten at jeg har forbrutt meg, ¬Herre,
5uten at jeg har synd eller skyld, stormer de fram ¬og fylker seg til strid. Våkn opp, kom til meg – og se!
6Herre, Allhærs Gud, du er jo Israels Gud. Våkn opp og krev alle folk ¬til regnskap, vær ikke nådig ¬mot troløse nidinger!
7De kommer igjen hver kveld; da hyler de som hunder og farer omkring i byen.
8Hør, hvor de bruker munn, leppene deres er som sverd. Er det noen som hører?
9Men du, Herre, ler av dem, du spotter alle folkeslag.
10Jeg vil akte på deg, min styrke, Gud er min faste borg.
11Min Gud møter meg ¬med sin miskunn, han lar meg se ¬at mine fiender faller.
12Drep dem ikke, så mitt folk ikke glemmer det! Bruk makt, ¬så de må flakke omkring, og styrt dem ned, Herre, ¬du vårt skjold!
13Hvert ord de tar i sin munn, ¬er synd. La dem fanges ¬i sitt eget hovmod fordi de farer ¬med forbannelse og løgn.
14Gjør ende på dem i din harme, gjør ende på dem, ¬så de ikke er mer. Da skal folkene skjønne at det er Gud som rår i Jakob, ja, helt til verdens ende.
15De kommer igjen hver kveld; da hyler de som hunder og farer omkring i byen.
16De streifer om for å finne mat, og knurrer ¬når de ikke blir mette.
17Men jeg vil synge om din makt og juble hver morgen ¬over din trofasthet. For meg er du blitt en borg, en tilflukt på nødens dag.
18Jeg vil synge for deg, ¬min styrke; for Gud er min faste borg, min Gud som viser miskunn.