1Til korlederen. Etter «Vitnesbyrdets lilje». En miktam. Til lærdom. Av David,
2den gang han lå i strid med arameerne fra Mesopotamia og arameerne fra Soba, og Joab drog tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen mann.
3Gud, du har forkastet oss ¬og slått oss. Du var harm, ¬men reis oss nå opp igjen!
4Du lot landet skjelve og revne. Bøt det som er brutt! ¬Det står for fall.
5Du lot ditt folk få lide hardt, og gav oss en vin så vi ravet.
6Men for dem som frykter deg, har du reist et banner; dit kan de flykte for buen.
7Hjelp oss med din høyre hånd, svar oss, så dine kjære ¬blir berget.
8Gud har talt i sin helligdom: «Med jubel vil jeg skifte ut ¬Sikem og måle opp Sukkot-dalen.
9Meg tilhører Gilead ¬og Manasse, Efraim er hjelmen på mitt hode, og Juda er min herskerstav.
10Men Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko. Jeg triumferer ¬over Filisterlandet.»
11Hvem fører meg ¬til festningsbyen, hvem leder meg til Edom?
12Er det ikke du, Gud, ¬som forkastet oss og ikke drog ut ¬med våre hærer?
13Hjelp oss nå mot fienden! Her duger ikke ¬menneskers hjelp.
14Med Guds hjelp ¬skal vi gjøre storverk. Han vil tråkke våre fiender ned.