Psalms 39
1 Til korlederen. For Jedutun. En Davids-salme.
2 Jeg tenkte: «Jeg vil ta meg i vare så jeg ikke synder med tungen; jeg vil holde min munn i tømme så lenge de gudløse ser meg.»
3 Så ble jeg målløs og stille, jeg var taus ¬og hadde det ikke godt. Min smerte var så bitter,
4 jeg ble het om hjertet; jeg stønnet, ¬og det brant som ild. Da tok jeg til orde og sa:
5 «Lær meg, Herre, ¬å kjenne min utgang, mine tilmålte dager, ¬hvor få de er, så jeg kan skjønne ¬hvor forgjengelig jeg er.»
6 Se, dagene du har gitt meg, ¬er få, min levetid er ingenting ¬i dine øyne. Ja, alle mennesker ¬er som et pust,
7 som en skygge går de sin vei. De strever og stønner ¬til ingen nytte, de samler, men vet ikke ¬hvem som får det.
8 Og nå, hva skal jeg vente på, ¬Herre? Mitt håp står bare til deg.
9 Så fri meg fra alle mine synder! Gjør meg ikke til spott ¬for dårer!
10 Jeg tier ¬og åpner ikke min munn, for det er du ¬som har laget det slik.
11 Ta bort den plagen ¬du la på meg! Jeg går til grunne ¬når du slår med din hånd.
12 Når du refser og tukter ¬en mann for hans synd, da ødelegger du hans stas, som når møllen eter opp tøy. Ja, alle mennesker er ¬som et pust.
13 Hør min bønn, Herre, ¬lytt til mitt rop, og vær ikke taus når jeg gråter! For jeg er en gjest hos deg, en fremmed ¬som alle mine fedre.
14 Ta ditt blikk fra meg, ¬så lyser jeg opp, før jeg går bort ¬og ikke er mer.