1Til korlederen. En Davids-salme.
2Jeg ventet og håpet på Herren, han bøyde seg til meg ¬og hørte mitt rop.
3Han drog meg opp ¬av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og lot meg gå med faste skritt.
4Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren.
5Salig er den mann ¬som stoler på Herren og ikke holder seg til de stolte, til dem som faller fra i løgn.
6Herre, min Gud, mange under har du gjort, og mange tanker har du ¬til vårt beste; ingen kan måle seg med deg. Vil jeg tale og fortelle om dem, er de så mange ¬at de ikke kan telles.
7Slaktoffer og gave ¬bryr du deg ikke om, – du har åpnet mitt øre; brennoffer og syndoffer ¬krever du ikke.
8Da sa jeg: «Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet ¬om meg.
9Å gjøre din vilje, Gud, ¬er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.»
10Jeg forkynte budskapet ¬om frelsen i den store forsamling. Jeg lukket ikke mine lepper; Herre, det vet jo du.
11Din rettferd holdt jeg ikke ¬for meg selv, jeg talte om din troskap ¬og frelse. Din miskunn og sannhet ¬forkynte jeg i den store forsamling.
12Herre, du vil ikke ta din barmhjertighet fra meg. Din miskunn og din sannhet skal stadig verne meg.
13For jeg er omgitt ¬av talløse trengsler, mine misgjerninger ¬tar meg igjen, – jeg kan ikke lenger ¬løfte blikket; de er flere enn hårene ¬på mitt hode. Motet har sviktet meg.
14Vis meg velvilje, Herre, ¬og fri meg ut! Skynd deg å hjelpe meg, Herre!
15La alle som står meg etter livet, bli til spott og spe! La dem som ønsker ¬å ødelegge meg, trekke seg tilbake med vanære!
16De som håner meg ¬og roper «ha-ha», skal stivne av skrekk og skam.
17Men la alle som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: «Stor er Herren!»
18Jeg er hjelpeløs og fattig, men Herren har omsorg ¬for meg. Du er min hjelper ¬og redningsmann; dryg ikke lenger, min Gud!