1Dette er Herrens ord som kom til Mika fra Moresjet på den tid da Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda, de syner han fikk om Samaria og Jerusalem.
2Hør, alle dere folkeslag! Lytt, du jord, og alt som finnes der! Herren skal være vitne ¬mot dere, vitne fra sitt hellige tempel.
3Se, Herren går ut fra sin bolig, stiger ned og skrider fram over jordens høyder.
4Fjellene smelter under ham, og dalene slår sprekker, som voks når det smelter i ild, som vann når det styrter ¬utfor stup.
5Alt dette skjer ¬fordi Jakob er falt fra, fordi Israel har syndet. Hva er da Jakobs frafall? Er det ikke Samaria? Og hva er Judas synd? Er det ikke Jerusalem?
6Men jeg skal gjøre Samaria ¬til en steinrøys og byens mark til vingårdsjord. Jeg velter steinene ned i dalen og legger byens grunnvoller ¬bare.
7Alle gudebildene der ¬skal knuses og horegavene brennes i ild, avgudsbildene gjør jeg ¬til intet. Med horelønn er de samlet, og til horelønn skal de bli.
8Derfor må jeg klage og jamre, gå barføtt og naken omkring, klage som sjakalen og jamre som strutsen.
9For et slag har rammet Juda, og såret kan ikke leges. Det har nådd til mitt folks port, like til Jerusalem.
10Fortell ikke dette i Gat! Hold opp med gråt og skrik! Velt dere i støvet i Bet-Leafra!
11Dra nakne og vanæret bort, dere som bor i Sjafir! Innbyggerne i Sa’anan våger seg ikke ut. Bet-Ha’esels klagerop river grunnen bort under dere.
12Hvordan kan folket i Marot vente seg noe godt, når ulykke fra Herren slår ned ved Jerusalems port?
13Spenn hestene for vognen, borgere i Lakisj! Dere ble opphav til Sions synd. Hos dere er Israels frafall Πfinne.
14La Moresjet-Gat ¬få avskjedsgave! Som en sviktende bekk er husene i Aksib ¬for Israels konger.
15Enda en gang sender jeg en erobrer mot dere, ¬folk i Maresja. Han kommer til Adullam, ¬Israels pryd.
16Klipp deg snau, rak håret av i sorg over dine barn! Gjør ditt hode snaut som et gribbehode; for barna er ført bort fra deg!