1Job tok til orde og sa:
2Ja, jeg vet at det er ¬som dere sier: Hvordan kan et menneske ¬ha rett mot Gud?
3Vil det føre sak imot ham, kan det ikke svare ett ord ¬til tusen.
4Dyp er hans visdom, ¬og stor er hans kraft. Hvem kan trosse ham ¬og slippe vel ifra det?
5Han flytter fjell ¬før noen vet av det, han velter dem i sin vrede.
6Han rister jorden ut av lage, så søylene under den skjelver.
7Han byr solen ¬at den ikke skal skinne, og setter segl for stjernene.
8Alene spente han himmelen ut og skrider fram ¬over havets bølger.
9Han skapte Løven og Orion, Sjustjernen og sørhimmelens ¬stjernebilder.
10Ja, han gjør storverk ¬som ingen kan granske, og under som ingen kan telle.
11Når han går forbi meg, ¬ser jeg ham ikke; han farer forbi, ¬og jeg merker det ikke.
12Hvem kan hindre ham ¬når han griper sitt bytte? Hvem kan si til ham: ¬«Hva er det du gjør?»
13Gud holder ikke sin vrede ¬tilbake, selv Rahabs hjelpere ¬måtte bøye seg for ham.
14Hvordan skulle jeg kunne svare og velge mine ord ¬når jeg taler med ham?
15Jeg kunne ikke svare, ¬om jeg hadde rett, men måtte be min dommer ¬om nåde.
16Og gav han meg svar ¬når jeg ropte, kunne jeg ikke tro ¬at han hadde hørt meg.
17Han ville knuse meg i stormen og uten grunn ¬gi meg mange sår.
18Han lot meg ikke trekke pusten, men fylte meg ¬med bitter smerte.
19Er det tale om styrke, ¬så har han den, og om rett, kan han si: ¬«Hvem stevner meg?»
20Selv om jeg har rett, ¬må jeg regne meg for skyldig, om jeg er skyldfri, ¬dømmer han meg.
21Skyldfri er jeg, ¬men vører ikke livet, jeg bryr meg ikke om å leve.
22Det kan være det samme! ¬Derfor sier jeg: Skyldfri eller skyldig – ¬han utsletter begge.
23Kommer det flom ¬som brått volder død, spotter han ¬når en skyldfri mister motet.
24Jorden er overgitt ¬i nidingers hånd, Gud stenger synet ¬for dem som styrer. Er det ikke han som gjør det, ¬hvem da?
25Mine dager går fortere ¬enn noen kan løpe, de flyr, og jeg får ikke ¬oppleve lykke.
26De farer av sted som sivbåter, som en ørn når den svever ¬over byttet.
27Sier jeg: ¬«Nå vil jeg glemme min sorg, jeg vil skifte mine ¬og være fornøyd,»
28da gruer jeg ¬for alle mine plager, jeg vet at du ikke vil frikjenne ¬meg.
29Hvis jeg må stå der skyldig, hvorfor strever jeg da forgjeves?
30Om jeg vasket meg i snøvann og gjorde hendene rene i lut,
31da ville du dukke meg ¬ned i en grøft, så klærne mine fikk avsky ¬for meg.
32Han er jo ikke en mann som jeg, så jeg kan gi ham svar og gå for retten ¬sammen med ham.
33Det er ingen voldgiftsdommer som kan legge hånden ¬på oss begge og avgjøre saken mellom oss.
34Å, om Gud tok riset bort, så frykten for ham ¬ikke skremte meg!
35Da talte jeg uten å frykte ham; for jeg vet at jeg ikke har ¬grunn til det.