1Jeg er inderlig lei av livet. Nå lar jeg min klage ¬få fritt løp, jeg vil tale ut, bitter i sinn.
2Jeg sier til Gud: ¬Fordøm meg ikke! La meg få vite ¬hvorfor du anklager meg.
3Har du noen glede ¬av å gjøre urett, av å vrake det ¬som du selv har frembrakt, og la lyset skinne ¬over de ondes planer?
4Har du da øyne som ¬en skapning, ser du slik som mennesker ser?
5Er dine dager ¬som menneskets dager og dine leveår ¬som mannens år,
6siden du leter etter skyld ¬hos meg og spør etter mine synder?
7Du vet at selv om jeg ¬er uskyldig, kan ingen berge meg ut ¬av din hånd.
8Det er du som har formet ¬og skapt meg, og så snur du om ¬og utsletter meg!
9Husk, du har laget meg av leire, og så lar du meg bli ¬til jord igjen!
10Du lot meg renne ut som melk og løpe sammen som ost.
11Du kledde meg med hud ¬og kjøtt og vevde ben og sener i meg.
12Du gav meg liv ¬og var trofast mot meg, omhyggelig vernet du min ånd.
13Men dette gjemte du ¬i ditt hjerte, jeg vet du hadde det i sinne:
14Om jeg syndet, ¬ville du vokte på meg og ikke frikjenne meg for skyld.
15Ve meg om jeg var skyldig! Og selv om jeg hadde rett, kunne jeg ikke løfte hodet. Jeg er mett av skam ¬og full av smerte.
16Om jeg likevel løftet hodet, ville du jage meg som en løve og opptre underlig ¬mot meg igjen.
17Du ville føre nye vitner ¬mot meg, vise meg økende uvilje og stadig sende dine hærer ¬mot meg.
18Hvorfor lot du meg komme ut ¬av mors liv? Å, om jeg var død ¬før noen fikk se meg!
19Da hadde det vært ¬som om jeg aldri var til, fra mors liv var jeg blitt ført ¬til graven.
20Hvor få mine levedager er! Å, om han ville la meg være, så jeg kunne få litt glede
21før jeg går bort ¬til det belgmørke landet, som jeg aldri vender tilbake fra,
22et land så dystert ¬som svarte natten, der det er stummende mørke ¬og forvirring, og hvor lyset er mørkt ¬som natten.