1Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
2Skal ikke pratmakeren få svar? Får han rett, ¬han som bruker så store ord?
3Skulle ditt snakk ¬få menn til å tie, så du kan spotte ¬uten å bli motsagt?
4Du våger å si: «Min lære er ren, og jeg står skyldfri foran deg.»
5Men ville Gud bare åpne ¬munnen og ta til orde mot deg,
6forkynne deg sin skjulte visdom som gir dobbelt innsikt, da måtte du vel skjønne at Gud kan la din synd ¬bli glemt.
7Kan du lodde dybdene i Gud eller finne noen grense for Den Allmektiges storhet?
8Den er høyere enn himmelen – ¬hva kan du gjøre? og dypere enn dødsriket – ¬hva vet du?
9Den har større mål enn jorden og favner videre enn havet.
10Om Gud drar ut og tar fanger og stevner folk for retten, hvem kan da hindre ham?
11Han kjenner jo de falske menn og ser den ondskap ¬som ingen merker.
12Kan en uforstandig mann ¬få vett? Kan et villesel bli omskapt ¬til menneske?
13Hvis du vender ditt sinn til ham og brer hendene ut mot ham,
14– er det ondskap i hånden, ¬så få den vekk, la ingen urett bo i ditt telt! –
15da kan du plettfri løfte hodet, stå der støtt og ikke frykte.
16For du skal glemme din møye; du skal bare ha et minne ¬om den, slik du minnes vann ¬som rant forbi.
17Ditt liv skal overstråle ¬middagssolen, og mørket skal bli ¬som den lyse morgen.
18Du kan være tillitsfull, ¬for det er håp; du kan se deg om ¬og legge deg trygt.
19Ingen skremmer deg ¬når du går til ro, mange prøver å vinne din gunst.
20Men de onde får sløve øyne. De har ikke mer noe ¬tilfluktssted, deres eneste håp er å få ånde ut.