1Da tok Job til orde og sa:
2Ja, dere er sannelig noe ¬til karer! Med dere dør nok visdommen ¬ut.
3Men jeg har også forstand, jeg står ikke tilbake for dere. Hvem kjenner ikke til dette?
4Jeg er til latter for mine venner, jeg som ropte til Gud ¬og fikk svar, jeg som er rettskaffen ¬og hederlig.
5«Bry deg ikke om ulykken!» tenker de som er trygge. «Den venter dem som går ¬og vakler.»
6Voldsmenn får ha sine telt ¬i fred; trygge er de ¬som vekker Guds vrede og tror at de har Gud ¬i sin hånd.
7Spør bare dyrene, de lærer deg, himmelens fugler ¬gir deg kunnskap.
8Eller tenk på jorden, ¬den opplyser deg, fisken i havet har noe å fortelle.
9Hvem skjønner ikke, ¬når han ser alt dette, at Gud har skapt det ¬med sin kraft?
10Han har hver levende sjel ¬i sin hånd og rår over ånden ¬i hver manns kropp.
11Prøver ikke øret de ord ¬som sies, likesom ganen smaker ¬på maten?
12Er det bare de gamle ¬som har visdom, bare et langt liv som gir innsikt?
13Hos Gud er visdom og velde, han legger planer med forstand.
14Når han river ned, ¬bygger ingen opp; når han stenger for en mann, ¬kan ingen åpne.
15Se, han demmer for vannet, ¬da tørker det bort; han slipper det ut, ¬og det river jorden med seg.
16Hos ham er det styrke ¬og klokskap. Han rår over den som farer vill, og over den som fører vill.
17Rådsherrer fører han barbente ¬bort, og dommere gjør han til dårer.
18Han løser kongers lenker og binder hoftekledet om dem.
19Han fører prester barbente bort og styrter mektige menn.
20Han tar mælet fra pålitelige folk og dømmekraften fra de eldste.
21Han øser ringeakt ut ¬over fyrster og løser beltet på sterke menn.
22Han avslører det ¬som er skjult i mørket, og det som er ¬stummende mørkt, bringer han fram i lyset.
23Han lar folkene vokse – ¬og gjør ende på dem, lar folkeslag bre seg – ¬og fører dem bort.
24Han tar vettet ¬fra landets høvdinger og fører dem vill i veiløst øde.
25De famler i mørke, ¬og det lysner ikke, han lar dem rave ¬som drukne menn.