1Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:
2Hvor lenge vil du tale slik og la ordene rase som et uvær?
3Tror du at Gud fordreier retten, at Den Allmektige gjør rett ¬til vrangt?
4Hvis dine barn har syndet ¬mot ham, så har han gitt dem ¬deres synd i vold.
5Å, om du ville søke Gud og be Den Allmektige om nåde!
6Så sant du er skyldfri og redelig, vil han nok våke over deg, gjenreise din bolig ¬og gi deg rett.
7Da blir det smått, ¬det første du hadde, mot det store du siden skal få.
8Bare spør de framfarne ætter, gi akt på det fedrene fant ut.
9Vi er jo fra i går ¬og vet ikke stort, som en skygge er våre dager ¬på jorden.
10Fedrene kan lære deg ¬og gi deg beskjed, tale til deg ut fra det de vet.
11Vokser det siv ¬der det ikke er myrlendt, blir starrgresset stort ¬der det ikke fins vann?
12Om det ennå står friskt ¬og ikke blir skåret, tørker det bort ¬før alt annet gress.
13Slik går det med alle ¬som glemmer Gud, håpet svinner for den ¬som er gudløs.
14Hans trygghet henger ¬i tynne tråder, han setter sin lit til spindelvev.
15Han støtter seg til sitt eget hus, men det holder ikke; han klynger seg til det, ¬men det står ikke støtt.
16Han står som et frodig tre ¬i solen, grenene brer seg ut over hagen.
17Røttene fletter seg inn ¬i en steinrøys, haker seg fast mellom steinene.
18Men rives han bort fra det sted ¬hvor han bodde, kjennes det ikke ved ham: ¬«Jeg har ikke sett deg.»
19Se, slik tar hans livsløp slutt, og en annen gror opp av jorden.
20Se, Gud vil aldri vise bort den som er hel i sin ferd; men ugjerningsmenn ¬tar han ikke i hånden.
21Han vil fylle din munn ¬med latter og legge jubelrop ¬på dine lepper.
22De som hater deg, ¬må kle seg i skam, de gudløses telt blir borte.