1Mannen må trelle og slite ¬på jorden, som en leiekars dager ¬er hans liv.
2Han ligner trellen ¬som stønner etter skygge, arbeidskaren som venter ¬på sin lønn.
3Slik ble måneder med møye ¬min lodd, netter med lidelse ¬ble min lagnad.
4Hver gang jeg legger meg, ¬tenker jeg bare: «Når kan jeg stå opp igjen?» Kvelden blir lang, ¬jeg ligger urolig helt til det lysner av dag.
5Min kropp er dekket ¬med verkesår og skorper, huden blir skrukket og brister.
6Mine dager flyr fortere ¬enn veverens skyttel, de går til ende uten håp.
7Husk at mitt liv er som et pust! Aldri mer får jeg oppleve lykke.
8Den som ser meg nå, ¬ser meg aldri igjen, kaster du et blikk på meg, ¬er jeg borte.
9En sky løses opp og blir borte, og slik er det med den ¬som går til dødsriket, han stiger aldri opp igjen.
10Han får ikke vende tilbake ¬til sitt hus, hans hjemsted ser ham ¬aldri mer.
11Så legger jeg heller ikke bånd ¬på min munn, men jeg vil tale ¬med angst i sinnet og klage i bitter sjelekval.
12Er jeg et hav eller havuhyre siden du setter vakt over meg?
13Når jeg sier: ¬«Sengen skal være min trøst, mitt leie skal dempe min klage,»
14da skremmer du meg ¬med drømmer og gjør meg redd med syner.
15Aller helst vil jeg kveles. Heller døden enn disse smerter!
16Jeg er lei av dette! ¬Jeg lever ikke evig. La meg være! ¬Mine dager er som et pust.
17Hva er et menneske ¬siden du akter det høyt og bryr deg så mye om det?
18Du ser til det hver morgen og prøver det hvert øyeblikk.
19Tar du ikke snart blikket ¬fra meg og gir meg ro, ¬så jeg kan svelge mitt spytt?
20Har jeg syndet, ¬hva skader det deg, du som vokter på menneskene? Hvorfor gjør du meg ¬til skyteskive for deg? Jeg er blitt til byrde ¬for meg selv.
21Hvorfor vil du ikke tilgi ¬min synd og bære over med min skyld? For nå må jeg legge meg ¬i støvet; leter du etter meg, ¬er jeg ikke mer.