Job 6
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Å, om mitt mismot kunne veies og min ulykke legges ¬i vektskålen.
3 For nå er den tyngre ¬enn sanden ved havet; derfor taler jeg så tankeløst.
4 Den Allmektiges piler ¬sitter i min kropp, mitt indre suger giften i seg; Guds redsler fylker seg ¬mot meg.
5 Skriker et villesel ¬midt i det grønne, rauter en okse når den har fôr?
6 Hvem spiser det ¬som smaker flaut fordi det ikke er saltet? Er det noen smak ¬på stokkrosens saft?
7 Det byr meg imot ¬å røre ved slikt, det er som å spise bedervet mat.
8 Å, om min bønn ble oppfylt, om Gud ville innfri mitt håp!
9 Å, om han besluttet ¬å knuse meg, løftet sin hånd ¬og skar over min livstråd!
10 Da hadde jeg likevel en trøst og kunne hoppe av glede ¬under bitter smerte. For jeg har ikke fornektet ¬Den Helliges ord.
11 Har jeg kraft til å holde ut, har jeg et mål å se fram til, så jeg kan vente tålmodig?
12 Er jeg så sterk som en stein, og har jeg en kropp av bronse?
13 Nei, jeg har ingen hjelp ¬i meg selv, mitt håp om å berges er borte.
14 Den som nekter å vise godhet ¬mot sin neste, har ikke lenger frykt ¬for Den Allmektige.
15 Mine brødre har sviktet ¬som en bekk, som et elveleie ¬der vannet blir borte.
16 Vannet kan bli grumset av is, og snø kan blande seg i det.
17 Men i tørketiden stilner elven; når varmen kommer, ¬forsvinner den.
18 Karavaner tar en annen vei; de drar opp i ørkenen ¬og går til grunne.
19 Karavaner fra Tema ¬speidet etter vann, og reisende fra Saba ¬håpet på det samme.
20 De var tillitsfulle, ¬men ble til skamme, da de kom fram, ¬ble de skuffet.
21 Slik er dere nå blitt for meg; dere ser det som skremmer, ¬og blir redde.
22 Har jeg noen gang sagt: ¬«La meg få! Gi meg en gave ¬av det dere eier!
23 Berg meg ut av fiendens grep, fri meg fra voldsmenns hånd!»
24 Gi meg rettledning, ¬så skal jeg tie, vis meg hvordan ¬jeg har tatt feil!
25 Oppriktige ord ¬kan vel ikke såre, men hva hjelper formaning ¬fra dere?
26 Tenker dere å refse meg ¬for mine ord? En fortvilet mann ¬snakker ut i været.
27 Kaster dere lodd ¬om foreldreløse barn, eller kjøpslår dere om en venn?
28 Gjør nå så vel å se på meg! Jeg lyver dere ikke ¬midt opp i ansiktet.
29 Tenk dere om ¬og gjør ingen urett! Ja, tenk dere om, ¬for jeg har ennå rett.
30 Er det da urett på min tunge, har jeg ikke sans for det ¬som er ondt?