1Rop bare! ¬Er det noen som svarer? Hvem av de hellige ¬vender du deg til?
2Ergrelse tar livet av dåren, harme dreper den godtroende.
3Jeg så en dåre som slo rot, men brått måtte jeg forbanne ¬hans bolig.
4Hans barn var hjelpeløse, knust i porten, ¬uten redningsmann.
5De sultne spiste opp ¬det han avlet, de tok det tilmed blant torner; og de tørste snappet ¬etter hans gods.
6Ja, ulykke vokser ikke av mold, og møye gror ikke opp ¬av jorden.
7Men mennesket er født ¬til møye, likesom gnister flyr høyt ¬i været.
8Men jeg, jeg ville vende meg ¬til Gud og overgi min sak til ham.
9Han gjør storverk ¬som ingen kan granske, og under som ingen kan telle.
10Han lar det regne på jorden og sender vann ¬ut over markene.
11Han reiser opp folk ¬fra ringe kår, løfter og berger ¬dem som sørger.
12Han krysser de klokes planer, så deres gjerning ikke lykkes.
13Han fanger de vise ¬med all deres kløkt, de listige legger ¬forhastede planer.
14Om dagen støter de på mørke, ved middag famler de ¬som om natten.
15De fattige berger han ¬fra kvasse sverd, ut av hendene på de sterke.
16Da blir det håp for småkårsfolk, ondskap må lukke sin munn.
17Ja, sæl er den ¬som blir refset av Gud. Den Allmektiges tukt ¬skal du ikke forakte.
18For sårer han, ¬forbinder han også; og slår han, ¬leger han med sin hånd.
19Seks ganger berger han deg ¬fra trengsel, den sjuende skal ulykken ¬ikke nå deg.
20I hungersnød frir han deg ¬fra døden og i krig fra kvasse sverd.
21Tungens svepe skal ikke nå deg, du skal ikke frykte ¬når ulykken kommer.
22Du kan le av herjing og hunger og trenger ikke frykte ¬de ville dyr i landet.
23For du har pakt ¬med steinene på marken, og villdyrene ¬holder fred med deg.
24Du merker at ditt telt står trygt, du ser over din bolig, ¬og ingenting mangler.
25Du får se at din ætt blir stor, dine ætlinger tallrike ¬som plantene på jorden.
26I fullmoden alder ¬skal du gå i graven, som kornband samles ¬når tiden er inne.
27Ja, dette har vi gransket, ¬og slik er det. Det skal du høre og merke deg!