Job 4
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Blir du motløs om en prøver ¬å tale til deg? Men hvem kan tie til slikt?
3 Selv har du rettledet mange og styrket kraftløse hender.
4 Dine ord reiste opp igjen ¬dem som snublet, du gav kraft til vaklende knær.
5 Men nå, når det gjelder ¬deg selv, blir du motløs, når det rammer deg, ¬blir du redd.
6 Setter du ikke lit ¬til din gudsfrykt og håp til din redelige ferd?
7 Tenk etter! ¬Når mistet en skyldfri livet, hvor gikk rettskafne folk ¬til grunne?
8 De som pløyer ned ondskap ¬og sår ulykke, de høster det samme, ¬etter det jeg har sett.
9 Ånder Gud på dem, ¬går de til grunne, når han puster i vrede, ¬forsvinner de.
10 Løven brøler, ¬og løveungen skriker, men ungløvens tenner ¬blir slått ut.
11 Selv dyrenes konge ¬går til grunne når den ikke finner bytte, og løvinnens unger blir spredt.
12 Et ord kom listende til meg, det nådde mitt øre ¬som en hviskende lyd.
13 Det kom da nattsyner ¬gjorde meg urolig, mens menneskene lå ¬i dyp søvn.
14 Jeg ble grepet av skrekk ¬så jeg skalv, redselen gikk meg ¬til marg og ben.
15 Et pust strøk forbi mitt ansikt, og hårene reiste seg ¬på mitt hode.
16 En skikkelse stanset, men det var ikke klart for meg hvordan den så ut. Den stod rett foran øynene ¬på meg, og jeg hørte en rolig røst ¬som sa:
17 Kan et menneske ¬være rettferdig for Gud, kan en mann være ren ¬for sin skaper?
18 Gud stoler ikke engang ¬på tjenerne sine, selv hos englene ¬finner han feil,
19 enn si hos dem ¬som bor i leirhus og bare har jord til grunnvoll. De knuses lettere enn møll.
20 Før dagen er omme, ¬kan de være knust; uten at noen merker det, går de til grunne for alltid.
21 Deres teltsnor blir rykket opp, de dør, men har ikke ¬fått visdom.