1Nå ler de bare av meg, de som er yngre av år. Det var deres fedre ¬jeg aktet så lite at jeg ikke satte dem blant mine gjeterhunder.
2Har de såpass styrke i hendene at de kan være til hjelp for meg? De har jo mistet ¬sin manndomskraft.
3Uttæret av nød og sult går de og gnager på tørre moer som alt i går var en øde ørken.
4Under buskene ¬plukker de melde, de spiser røtter av gyvelbusken.
5Fra menneskers samfunn ¬blir de utstøtt, folk roper etter dem ¬som etter en tyv.
6De må holde til i ville kløfter og bo i huler i jord og berg.
7De skriker der mellom buskene og klynger seg sammen ¬mellom høye tistler,
8utskudd og æreløse folk, som er drevet fra landet.
9Nå synger de spotteviser ¬om meg, og sladderen deres ¬går ut over meg.
10De avskyr meg ¬og holder seg borte, de unnser seg ikke ¬for å spytte på meg.
11Gud har gjort ¬min buestreng slakk, og han har ydmyket meg; derfor holder de seg ikke ¬i tømme når de møter meg.
12Deres avkom har reist seg ¬på høyre side og spenner bena under meg; de baner seg vei ¬for å skade meg.
13De bryter opp mine stier og gjør hva de kan ¬for å ødelegge meg, enda ingen hjelper dem.
14De kommer ¬som gjennom en vid revne, mellom ruiner velter de fram.
15Redsler har styrtet over meg; min ære feies vekk ¬som av vinden, min hjelp forsvinner ¬som en sky.
16Nå er min livskraft borte, jeg må oppleve vonde dager.
17Om natten gjennombores ¬mine ben, og mine smerter stilner ikke.
18Med kraft tar Gud tak ¬i min kledning og snører den om meg ¬som en skjortekrage.
19Han har støtt meg ned i sølen, jeg er blitt som støv og aske.
20Jeg roper til deg, ¬men du svarer ikke; jeg står der, og du bare ser ¬på meg.
21Du har snudd om ¬og er nådeløs mot meg, du kjemper imot meg ¬med veldig hånd.
22Du løfter meg opp i stormen så jeg farer av sted og går til grunne ¬mens stormen raser.
23Jeg vet at du fører meg ¬til dødsriket, til stedet ¬hvor alle levende samles.
24Men rekker ikke mennesket ut ¬sin hånd når allting synker i grus? Roper det ikke om hjelp ¬i ulykken?
25Jeg gråt da over dem ¬som hadde tunge dager, jeg viste medkjensle ¬med de fattige.
26Jeg håpet på lykke, ¬men ulykken kom, jeg ventet på lys, ¬men det ble mørke.
27Det bruser i mitt indre, ¬jeg blir ikke rolig, ulykkesdager har møtt meg.
28Jeg går og sørger, ¬det er ikke sol; jeg står opp i forsamlingen ¬og roper om hjelp.
29Jeg er blitt en bror av sjakaler, en som holder lag med strutser.
30Huden på kroppen min er svart, og knoklene brenner av hete.
31Mitt lyrespill lyder ¬som sørgesanger og fløytetonen som gråt ¬og klage.