1Job fortsatte med sin vise tale. Han sa:
2Å, om jeg hadde det ¬som før, den gang Gud vernet om meg,
3da hans lampe lyste ¬over mitt hode, og jeg gikk gjennom mørket ¬i hans lys,
4slik jeg hadde det ¬i ungdommens dager, da Guds vennskap hvilte ¬over mitt telt,
5da Den Allmektige ennå var ¬med meg, og jeg hadde mine sønner ¬omkring meg,
6da jeg kunne bade mine føtter ¬i melk, og bekker av olje rant ned ¬fra berget.
7Når jeg gikk ut til byens port og tok mitt sete på torget,
8da trakk de unge seg tilbake så snart de fikk øye på meg, de gamle reiste seg ¬og ble stående.
9Høvdinger holdt opp med å tale og la hånden på sin munn.
10Stormenn tidde stille, tungen deres hang fast ¬ved ganen.
11Alle som fikk høre om meg, priste meg lykkelig, og hver den som så meg, ¬gav meg lovord.
12Jeg berget den arme ¬som ropte om hjelp, den farløse ¬som ingen hjelper hadde.
13Forkomne mennesker ¬velsignet meg, jeg gjorde enker jublende glade.
14Jeg kledde meg i rettferd, ¬den var min drakt, rettferdig dom var min kappe ¬og turban.
15Øyne var jeg for de blinde og føtter for de halte.
16Jeg var som en far for de fattige og gransket saker ¬for folk jeg ikke kjente.
17Jeg knuste kjeven på nidinger og rev byttet ut av tennene ¬på dem.
18Jeg tenkte da: ¬«Jeg skal få dø i mitt rede, mine dager skal bli tallrike ¬som sandkorn.
19Til mine røtter ¬skal det komme vann, og dugg skal falle ¬på mine grener.
20Min ære skal stadig fornyes ¬for meg og buen få ny kraft ¬i min hånd.»
21Folk hørte på meg, de ventet og var stille når jeg gav dem råd.
22Og når jeg var ferdig med å tale, var det ingen ¬som tok til gjenmæle; min tale dryppet ned ¬over dem.
23De ventet på mine ord ¬som på regn, de åpnet munnen ¬som for vårregn.
24Var de motløse, ¬smilte jeg til dem; strålte mitt ansikt, ¬var ingen bedrøvet.
25Jeg valgte vei for dem; ¬jeg satt øverst og tronet som kongen ¬blant sine stridsmenn, lik en som trøster de sørgende.