Job 29
1 Job fortsatte med sin vise tale. Han sa:
2 Å, om jeg hadde det ¬som før, den gang Gud vernet om meg,
3 da hans lampe lyste ¬over mitt hode, og jeg gikk gjennom mørket ¬i hans lys,
4 slik jeg hadde det ¬i ungdommens dager, da Guds vennskap hvilte ¬over mitt telt,
5 da Den Allmektige ennå var ¬med meg, og jeg hadde mine sønner ¬omkring meg,
6 da jeg kunne bade mine føtter ¬i melk, og bekker av olje rant ned ¬fra berget.
7 Når jeg gikk ut til byens port og tok mitt sete på torget,
8 da trakk de unge seg tilbake så snart de fikk øye på meg, de gamle reiste seg ¬og ble stående.
9 Høvdinger holdt opp med å tale og la hånden på sin munn.
10 Stormenn tidde stille, tungen deres hang fast ¬ved ganen.
11 Alle som fikk høre om meg, priste meg lykkelig, og hver den som så meg, ¬gav meg lovord.
12 Jeg berget den arme ¬som ropte om hjelp, den farløse ¬som ingen hjelper hadde.
13 Forkomne mennesker ¬velsignet meg, jeg gjorde enker jublende glade.
14 Jeg kledde meg i rettferd, ¬den var min drakt, rettferdig dom var min kappe ¬og turban.
15 Øyne var jeg for de blinde og føtter for de halte.
16 Jeg var som en far for de fattige og gransket saker ¬for folk jeg ikke kjente.
17 Jeg knuste kjeven på nidinger og rev byttet ut av tennene ¬på dem.
18 Jeg tenkte da: ¬«Jeg skal få dø i mitt rede, mine dager skal bli tallrike ¬som sandkorn.
19 Til mine røtter ¬skal det komme vann, og dugg skal falle ¬på mine grener.
20 Min ære skal stadig fornyes ¬for meg og buen få ny kraft ¬i min hånd.»
21 Folk hørte på meg, de ventet og var stille når jeg gav dem råd.
22 Og når jeg var ferdig med å tale, var det ingen ¬som tok til gjenmæle; min tale dryppet ned ¬over dem.
23 De ventet på mine ord ¬som på regn, de åpnet munnen ¬som for vårregn.
24 Var de motløse, ¬smilte jeg til dem; strålte mitt ansikt, ¬var ingen bedrøvet.
25 Jeg valgte vei for dem; ¬jeg satt øverst og tronet som kongen ¬blant sine stridsmenn, lik en som trøster de sørgende.