Job 17
1 Min livskraft er sloknet, min tid er omme, jeg har bare graven i vente.
2 Sannelig, jeg er utsatt for spott, mine øyne er trette ¬av deres motstand.
3 La en annen gå god for meg ¬hos deg! Hvem ville ellers gi meg ¬håndslag?
4 Du har stengt deres hjerte ¬for innsikt, derfor lar du dem ikke ¬triumfere.
5 En mann forteller sine venner hvordan hans eiendom ¬skal deles; men hans sønner får sløve øyne.
6 Du har gjort meg til spott og spe ¬for folk, jeg er en mann ¬som de spytter på.
7 Øynene mine er sløvet av sorg, mine lemmer svinner ¬som en skygge.
8 De rettferdige grøsser ¬ved synet av slikt, den skyldfrie forarges på den ¬som er gudløs.
9 Men den rettskafne holder fast ¬ved sin ferd, og den som har rene hender, får enda større kraft.
10 Men dere, kom igjen ¬alle sammen! Jeg finner ingen vismann ¬blant dere.
11 Min tid er forbi, ¬mine planer er knust, alle de inderlige ønsker ¬jeg hadde.
12 Mine venner gjør natten til dag og sier at lyset er nærmere ¬enn mørket.
13 Er det noe håp for meg? Dødsriket er min bolig, i mørket rer jeg mitt leie.
14 Jeg roper til graven: ¬«Du er min far!» og til krypet i jorden: ¬«Min mor og søster!»
15 Hvor fins det noe ¬jeg kan vente på? Er det noen som øyner et håp ¬for meg?
16 Går håpet til dødsriket ¬sammen med meg, synker vi samtidig ned ¬i støvet?