1Job tok til orde og sa:
2Jeg har hørt nok av dette; plagsomme trøstere er dere alle.
3Blir det aldri slutt ¬på tomme ord? Hva er det som egger deg ¬til å svare?
4Jeg kunne vel også ha talt ¬som dere hvis dere hadde vært i mitt sted. Da kunne jeg ha holdt fine taler og ristet på hodet av dere.
5Men jeg ville ha styrket dere ¬med min tale og ikke spart på milde ord.
6Om jeg talte, skulle det ikke ¬mangle på medynk; og den tok ikke slutt ¬om jeg holdt opp.
7Men nå har Gud gjort meg ¬kraftløs! Du utryddet alle ¬som hørte meg til.
8Du tok tak i meg, ¬og dette vitnet imot meg, min sykdom stod fram ¬og anklaget meg.
9I vrede og fiendskap ¬river han meg sund, han skjærer tenner mot meg. Mine fiender ser på meg ¬med kvasse øyne,
10de spiler opp gapet mot meg, slår meg hånlig på kinnet og rotter seg sammen mot meg.
11Gud har overgitt meg ¬til onde menn, han har latt meg komme ¬i nidingers vold.
12Jeg levde i fred, ¬da ristet han meg, tok meg i nakken ¬og knuste meg. Han satte meg opp ¬som skyteskive,
13hans piler kom mot meg ¬fra alle kanter. Nådeløst kløvde han ¬mine nyrer, han lot min galle renne ¬til jorden.
14Flenge på flenge rev han i meg og stormet mot meg ¬som en kriger.
15Sørgeplagg har jeg sydd ¬om min kropp og bøyd meg ydmykt i støvet.
16Ansiktet mitt er rødt av gråt, og øyelokkene er svarte,
17enda hendene ikke er merket ¬av udåd, og min bønn er ren.
18Å, jord, du må ikke gjemme ¬mitt blod, la aldri mitt klagerop stilne!
19Jeg har da mitt vitne ¬i himmelen, en som taler min sak i det høye.
20Vennene mine spotter meg, gråtende vender jeg blikket ¬til Gud.
21Å, om han ville la mennesket ¬få rett hos Gud og avgjøre striden mellom ¬mannen og hans neste!
22For det er ikke mange år ¬før jeg vandrer den veien som aldri ¬fører tilbake.