1Hvem er han som ¬kommer fra Edom, fra Bosra i blodrøde klær, han som er så prektig kledd og skrider fram i sin store kraft? «Det er jeg, ¬jeg som taler i rettferd, jeg som har makt til å frelse.»
2Hvorfor er din kappe så rød, lik klærne til en ¬som tråkker druer?
3«Alene tråkket jeg i vinpressen, av folkene var ingen med meg. Jeg tråkket på dem i min vrede og trampet dem ned ¬i min harme. Da sprutet deres blod ¬på mine klær, hele min drakt ble tilsølt.
4For jeg hadde gjengjeldelsens ¬dag i tanken, mitt utløsnings-år var kommet.
5Jeg så meg om, ¬det var ingen som hjalp, jeg ble forferdet, ¬men fikk ingen støtte. Da var det min egen arm ¬som hjalp meg, min harme som støttet meg.
6Jeg tråkket folkene ned ¬i min vrede og knuste dem i min harme; deres blod lot jeg renne ¬til jorden.»
7Jeg vil minnes ¬Herrens velgjerninger og prise ham for hans storverk, for alt det Herren har gjort ¬for oss, for den store godhet som han i all sin nåde ¬og miskunn har vist mot Israels ætt.
8Han har sagt: ¬«Ja, de er mitt folk, sønner som aldri sviker.» Og han ble en frelser for dem.
9I all deres trengsel ¬var det ingen trengsel. Hans egen engel frelste dem. I sin kjærlighet og medlidenhet løste han dem ut. Han løftet dem opp og bar dem alle dager fra gammel tid av.
10Men de viste bare trass og krenket hans Hellige Ånd. Så snudde han om ¬og ble deres fiende, han kjempet selv imot dem.
11Da tenkte de på gamle dager, på Moses, som var hans tjener: Hvor er han ¬som tok opp fra vannet ham som ble hyrden ¬over hans hjord? Hvor er han som gav ham sin Hellige Ånd i hjertet?
12Han lot sin herlige arm gå fram på høyre side av Moses og kløvde vannet foran folket for å skape seg et evig navn.
13Han lot dem gå gjennom dypet som hesten på steppen, ¬og de snublet ikke.
14Som når en buskap går ned ¬i dalen, førte Herrens Ånd dem til hvile. Slik ledet du ditt folk for å skape deg et herlig navn.
15Se ned fra himmelen, ja, se fra din hellige, herlige bolig! Hvor er din brennende iver ¬og din kraft? Du holder tilbake fra meg din inderlige medynk ¬og miskunn.
16Du er da likevel vår far! Abraham kjenner oss ikke, og Israel vet ikke om oss. Men du, Herre, er vår far, fra gammel tid ¬er ditt navn vår forløser.
17Herre, hvorfor fører du oss bort fra dine veier? Hvorfor gjør du oss hardhjertet, så vi ikke frykter deg? Vend om for dine tjeneres skyld, de stammer ¬som er din eiendom!
18En kort tid fikk folket ¬eie ditt tempel, så trampet våre fiender ¬din helligdom ned.
19Det er blitt med oss som om du aldri hadde rådd ¬over oss, som om ditt navn ¬ikke var nevnt over oss.