1For Sions skyld ¬vil jeg ikke tie, for Jerusalems skyld ¬vil jeg ikke være rolig, før hennes rett stråler fram ¬med glans og hennes frelse ¬som en flammende fakkel.
2Da skal folkeslag ¬se din rettferdighet og alle konger din herlighet. Du skal få et nytt navn, som skal lyde ¬fra Herrens munn.
3Du skal bli en herlig krans ¬i Herrens hånd, et kongelig diadem ¬som din Gud har i hånden.
4Du skal ikke lenger kalles ¬«Den forlatte», og ditt land skal ikke mer ¬hete «Ørken». Men du skal kalles ¬«Min kjæreste», og ditt land skal hete «Hustru». For Herren skal ha deg kjær, ditt land skal bli tatt til ekte.
5Som en ung gutt ¬gifter seg med en pike, skal dine sønner ta deg til ekte, som en brudgom ¬gleder seg over sin brud, skal din Gud ha sin glede i deg.
6Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro!
7La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem ¬opp igjen og gjør byen ¬til en lovsang på jorden.
8Herren har sverget ¬ved sin høyre hånd og ved sin veldige arm: Aldri mer vil jeg gi ditt korn til føde for dine fiender, og ikke skal fremmede drikke ¬din vin, som du har strevd med.
9Nei, de som høster kornet, skal spise det og prise Herren; og de som sanker druene, skal få drikke vinen i mine hellige tempelgårder.
10Dra ut, dra ut gjennom portene og rydd en vei for folket! Bygg, ja, bygg en kongsvei og rens den vel for stein! Reis en merkestang for folkene!
11Nå lar Herren rope ut så det høres til verdens ende: Si til Sions datter: Se, din frelse kommer! Se, de han fikk som lønn, ¬er med ham, de han vant, går foran ham.
12De skal kalles det hellige folk, de som Herren har forløst. Og selv skal du kalles den søkte, byen som ikke er forlatt.