1Å, om du ville ¬kløve himmelen og stige ned så fjellene skalv ¬for deg, som når ild setter tørre kvister ¬i brann, og ilden får vannet til å koke. Da skulle dine fiender ¬få kjenne ditt navn og folkeslag skjelve ¬for ditt åsyn,
2når du gjorde under ¬som ingen ventet, og steg ned så fjellene skalv ¬for deg.
3Fra gammel tid har ingen hørt – det er ikke kommet oss ¬for øre, og ingen har sett med sitt øye noen annen gud enn deg som kan gjøre slike ting for dem som venter på ham.
4Du møter dem ¬som med glede gjør rett og tenker på hvordan ¬du går fram. Men du ble harm, og vi syndet. Slik har det alltid vært – kan vi enda bli frelst?
5Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy. Vi ble alle som vissent løv og ble ført bort av vinden på grunn av våre misgjerninger.
6Det er ingen som påkaller ¬ditt navn og ingen som tar seg sammen for å holde fast ved deg. For du har skjult ditt ansikt ¬for oss og gitt oss våre synder i vold.
7Men, Herre, du er da vår far! Vi er leire, og du har formet oss, alle er vi et verk av din hånd.
8Herre, vær ikke så harm, kom ikke evig i hu vår skyld! Vend blikket hit, ¬vi er jo alle ditt folk!
9Dine hellige byer ligger øde, Sion er blitt en ødemark og Jerusalem en ørken.
10Vårt hellige, herlige tempel, der våre fedre lovet deg, er blitt et bytte for ilden. Alt vi var glad i, er lagt i ruiner.
11Kan du rolig se på dette, Herre, tie og ydmyke oss så dypt?