1Hør på meg, ¬dere fjerne kyster, lytt, dere folk langt borte! Fra mors liv av ¬har Herren kalt meg, før jeg ble født, ¬har han nevnt mitt navn.
2Han har gjort min munn ¬til et kvast sverd og skjult meg i skyggen ¬av sin hånd. Han har gjort meg til en spiss pil og holder meg gjemt ¬i sitt kogger.
3Han sa til meg: ¬«Du er min tjener, Israel, på deg vil jeg vise min herlighet.»
4Men jeg sa: ¬«Jeg har strevd forgjeves, til ingen nytte ¬har jeg brukt opp min kraft. Min rett er likevel hos Herren, min lønn er hos min Gud.»
5«Og nå,» sier Herren, som fra jeg var i mors liv har formet meg til sin tjener for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel hos ham – jeg er æret i Herrens øyne, min Gud er blitt min styrke,
6«det er ikke nok ¬at du er min tjener som skal reise opp igjen ¬Jakobs stammer og føre de bevarte ¬av Israel tilbake. Jeg gjør deg til et lys ¬for folkeslag, så min frelse kan nå ¬til jordens ende.»
7Så sier Herren, folkets forløser, Israels Hellige, til ham som er foraktet ¬og avskydd av folk, en trell under dem ¬som har makten: Konger skal se det og reise seg, fyrster skal kaste seg til jorden, for Herrens skyld, ¬han som er trofast, for Israels Hellige, ¬som valgte deg ut.
8Så sier Herren: Jeg bønnhører deg i nådens tid og hjelper deg på frelsens dag. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt ¬for folket, for at du skal reise landet ¬på fote og skifte ut eiendommer ¬som ligger øde,
9og si til fangene: «Gå ut!» til dem som er i mørket: ¬«Kom fram!» De skal finne mat langs veiene og beite på alle snaue høyder.
10De skal ikke sulte og ikke tørste, verken sol eller hete ¬skal skade dem. For han som har barmhjertighet ¬med dem, han skal føre dem og lede dem til kildevell.
11Jeg gjør alle fjell til farbar vei, mine kongsveier ¬skal bygges høyere.
12Se, der kommer de langveisfra, noen fra nord og noen fra vest og noen fra Sinim-landet.
13Fryd deg, himmel, ¬og juble, du jord, bryt ut i gledesrop, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og viser barmhjertighet mot de hjelpeløse ¬som hører ham til.
14Sion sier: ¬«Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.»
15Kan en kvinne glemme ¬sitt diende barn og ikke ha ømhet ¬for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg.
16Jeg har tegnet deg ¬i mine hender, dine murer står alltid ¬for mine øyne.
17De som skal bygge deg, ¬kommer løpende, og de som rev deg ned ¬og la deg øde, drar bort fra deg.
18Løft dine øyne ¬og se deg omkring! De samler seg alle ¬og kommer til deg. Så sant jeg lever, ¬lyder ordet fra Herren, skal du ta dem på deg ¬som et smykke, lik en brud ¬skal du binde dem om deg.
19Ja, dine ruiner og øde tomter og landet som ligger i grus, blir nå for trangt ¬for dem som bor der. Og borte er de ¬som ville utslette deg.
20De barna du fikk ¬da du var barnløs, skal enda en gang si til deg: «Dette stedet er for trangt ¬for meg. Gi plass, så jeg kan bo her!»
21Da skal du si med deg selv: «Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ufruktbar, landflyktig og fordrevet. Hvem har da fostret disse? Jeg var ensom tilbake, hvor kommer disse fra?»
22Så sier Herren vår Gud: Jeg løfter min hånd til tegn ¬for folkeslagene og reiser mitt merke ¬for folkene. Så kommer de ¬med dine sønner på armen og bærer dine døtre ¬på skuldrene.
23Konger skal være ¬dine fosterfedre, deres dronninger ¬skal fostre deg. De skal kaste seg til jorden ¬for deg og slikke støvet for dine føtter. Da skal du skjønne ¬at jeg er Herren, og at de som setter sitt håp ¬til meg, aldri skal bli til skamme.
24Kan noen ta byttet fra en kriger, kan fanger slippe ¬fra en voldsmann?
25Ja, så sier Herren: Fanger skal tas fra krigeren, og byttet skal berges ¬fra voldsmannen. Jeg vil kjempe mot dem ¬som strir mot deg, og dine barn vil jeg frelse.
26Jeg lar dem ¬som undertrykte deg, ete sitt eget kjøtt og drikke sitt blod ¬som druesaft. Alle mennesker skal skjønne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Veldige, din forløser.