1Se, min tjener ¬som jeg støtter, min utvalgte ¬som jeg har behag i. Jeg har lagt min Ånd på ham, han skal bringe retten ut ¬til folkene.
2Han skal ikke skrike ¬og ikke rope og ikke la sin røst bli hørt ¬på gaten.
3Han skal ikke bryte ¬et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap ¬skal han føre retten ut.
4Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten ¬på jorden. Fjerne kyster ¬venter på hans lære.
5Så sier Herren Gud, som skapte himmelen ¬og spente den ut og bredte ut jorden med alt ¬som gror der, han som gir livspust ¬til menneskene på jorden, og ånd til dem ¬som ferdes på den:
6Jeg, Herren, ¬har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt ¬for folkene, til et lys for folkeslagene.
7Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengslet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.
8Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke min ære til andre og ikke min pris til gudebilder.
9Det som ble forutsagt, ¬er kommet, nå kunngjør jeg nye ting. Før de ennå spirer fram, lar jeg dere få høre om dem.
10Syng en ny sang for Herren, lovsyng ham fra jordens ender, dere som ferdes på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster ¬og dere som bor der!
11Ødemarken og dens byer, landsbyene der Kedar bor, skal alle stemme i. De som holder til på fjellet, skal juble og rope ¬fra fjelltoppene.
12De skal gi Herren ære, forkynne hans pris ¬på de fjerne kyster.
13Herren drar ut som en helt, som en kriger ¬vekker han sin stridslyst; han lar hærropet runge og viser sin styrke for fiendene:
14I lange tider har jeg vært rolig, har tidd og holdt meg tilbake. Nå skriker jeg ¬som en fødende kvinne, jeg fnyser og snapper ¬etter været.
15Jeg vil gjøre fjell og hauger øde og svi av alt grønt ¬som gror på dem. Elvene gjør jeg til tørt land, og sumpene tørker jeg ut.
16Jeg vil føre de blinde på en vei de ikke kjenner, lede dem på ukjente stier. Mørket foran dem ¬gjør jeg til lys og ulendt mark til en slette. Dette er det jeg vil gjøre, og ingen ting skal være ugjort.
17De som stoler på gudebilder, må vike tilbake med skam, de som sier til støpte bilder: «Dere er våre guder.»
18Hør, dere som er døve! Løft blikket og se, dere blinde!
19Hvem er blind som min tjener, og døv som mitt sendebud? Hvem er blind ¬som min fortrolige venn og døv som Herrens tjener?
20Mye har du sett ¬som du ikke gav akt på; du har åpne ører, ¬men du hører ikke.
21For sin rettferds skyld ¬ville Herren gjøre loven stor og herlig.
22Men folket er herjet ¬og plyndret, alle er lenket i fangehull, de ligger bortgjemt i fengsler. De ble tatt som bytte, og ingen berget dem, de ble plyndret, og ingen sa: «Gi det tilbake!»
23Hvem av dere vil høre på dette, lytte oppmerksomt fra nå av?
24Hvem var det ¬som lot Jakob plyndres og overgav Israel til ransmenn? Det var Herren, ¬som vi syndet imot. De ville ikke gå på hans veier og ikke lyde hans lov.
25Da øste han ut over dem sin brennende vrede ¬og krigens redsel. Det flammet omkring dem, ¬men de skjønte det ikke, det svidde dem, ¬men de enset det ikke.