1Vær stille, fjerne kyster, ¬og hør på meg, la folkene samle nye krefter. La dem komme og tale sin sak! Sammen vil vi tre fram ¬for retten.
2Hvem har vakt opp ¬den mannen fra øst som møter seier hvor han går? Hvem gir folkeslag i hans makt og lar ham herske over konger? Med sverdet ¬gjør han dem lik støv, med buen lik fykende halmstrå.
3Han forfølger dem, ¬og trygt går han fram, han berører knapt nok veien ¬med foten.
4Hvem var det ¬som satte dette i verk? Han som helt fra begynnelsen kalte slektene fram. Jeg, Herren, er den første, og jeg skal være hos de siste.
5Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ender skjelver ¬av redsel. Nå nærmer de seg, de kommer.
6Den ene hjelper den andre og sier til ham: ¬«Ta freidig fatt!»
7Mesteren setter mot ¬i gullsmeden; den som banker metallet til ¬med hammeren, oppmuntrer ham ¬som slår på ambolten. Han sier om loddingen: ¬«Den er god.» Så fester de bildet med nagler, for at det skal stå støtt.
8Men Israel, du min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, du ætling av Abraham, ¬min venn!
9Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg ¬fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: ¬«Du er min tjener, jeg har utvalgt deg ¬og ikke støtt deg bort.»
10Vær ikke redd, ¬for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk ¬og hjelper deg, ja, holder deg oppe ¬med min frelserhånd.
11Se, alle som er harme på deg, blir til spott og skam. De som setter seg opp mot deg, går til grunne og blir borte.
12Dine motstandere ¬finner du ikke om du leter etter dem. De som går til strid mot deg, skal gå helt til grunne.
13For jeg er Herren din Gud; jeg har grepet din høyre hånd og sier til deg: «Vær ikke redd! Det er jeg som hjelper deg.»
14Frykt ikke, Jakob, ¬du arme kryp, og dere, Israels menn! Jeg hjelper deg, ¬lyder ordet fra Herren, Israels Hellige er din forløser.
15Se, jeg gjør deg ¬til en treskeslede, kvass og ny, med mange tagger! Du skal treske fjell ¬og knuse dem og gjøre hauger lik agner.
16Du skal kaste dem i været ¬så vinden tar dem, og stormen sprer dem ¬vidt omkring. Men selv skal du juble i Herren og rose deg av Israels Hellige.
17De arme og fattige ¬leter etter vann, men forgjeves; ¬tungen brenner av tørst. Jeg, Herren, ¬vil høre deres bønn, Israels Gud forlater dem ikke.
18Jeg lar elver renne fram ¬på snaue høyder og kilder midt i dalene. Jeg gjør ødemarken ¬til sivgrodd tjern og det tørre land til kildevell.
19Jeg lar sedrer vokse i ørkenen, akasier, myrter og oliventrær. Jeg planter sypresser ¬i ødemarken sammen med gran ¬og buksbom,
20så alle kan se og vite at Herrens hånd ¬har utført dette, legge seg på hjerte og skjønne at Israels Hellige har skapt det.
21Legg saken fram! sier Herren. Kom med bevisene! ¬sier Jakobs konge.
22La dem komme ¬og kunngjøre oss det som siden skal skje. Fortell oss ¬hva som før har hendt, så vi kan merke oss det! Eller la oss få høre ¬hva som skal komme, så vi kan vite hva utgangen blir!
23Kunngjør det ¬som en gang skal hende, så vi kan skjønne ¬at dere er guder! Gjør bare noe, godt eller ondt, så vi alle kan se det og undres!
24Se, dere er slett ingenting, og det dere gjør, ¬er ingenting verd. Avskyelig er det å velge dere.
25Jeg har vakt opp en mann ¬fra nord, og han kommer, ¬fra et land i øst; han skal påkalle mitt navn. Styresmenn tråkker han ned ¬som søle, likesom pottemakeren ¬stamper leire.
26Hvem kunngjorde dette ¬fra først av, så vi kunne vite det? Hvem forkynte det ¬i gammel tid, så vi kunne si: «Det er rett»? Ingen har kunngjort det ¬eller fortalt det, ingen har hørt et ord fra dere.
27Jeg er den første ¬som sier til Sion: «Se, der er de!» og sender gledesbud ¬til Jerusalem.
28Jeg ser meg om, ¬men det finnes ingen, ikke én som kan gi råd, så jeg kunne spørre dem ¬og få svar.
29Nei, alle sammen er ingenting, og det de gjør, ¬er ingenting verd. Gagnløse er deres støpte bilder.