1Domsord mot Damaskus. Se, nå er det ute ¬med Damaskus! Byen skal bli til en ruinhaug.
2Byene omkring Aroer ¬blir forlatt; buskaper kan roe seg der uten at noen ¬skremmer dem bort.
3Efraim skal miste sin faste borg og Damaskus sitt kongedømme. Resten av Aram skal ikke ha større ære enn Israel, lyder ordet fra Herren, ¬Allhærs Gud.
4Den dagen svinner ¬Jakobs herlighet, han som er i så godt hold, skal tæres bort.
5Det går som når onnefolkene samler kornet med armen og skjærer aksene av; det blir som når en sanker aks nede i Refa’im-dalen.
6Bare en etterhøst blir igjen, som når en slår ned ¬olivenfrukter: to – tre finnes øverst i treet og fire – fem på grenene, lyder ordet fra Herren, ¬Israels Gud.
7Den dagen skal menneskene ¬se opp til sin skaper, rette blikket mot Israels Hellige.
8De skal ikke vende seg ¬mot altrene, som er et verk ¬av deres egne hender, eller se på det deres fingrer ¬har laget, Asjera-pælene ¬og røkelsesaltrene.
9Den dagen ¬skal deres befestede byer ligge øde likesom de steder hevittene og amorittene forlot da israelittene kom; landet skal bli til en ørken.
10For du har glemt Gud, ¬din frelser, og ikke husket klippen, ¬din tilflukt. Derfor, om du planter ¬den fineste hage og setter fremmede vinranker ¬i den,
11og om du får dem til å vokse den dagen du planter dem, og spire den morgenen du sår, blir frukten borte ¬når sykdommen kommer, en skade som ikke kan leges.
12Ve oss! ¬Hør larmen av mange folk! Det larmer ¬som når havet bruser. Bulderet av folkestammer er som drønnet ¬av veldige bølger,
13ja, som drønnet ¬av veldige bølger. Men når Herren truer dem, flykter de langt av sted. De jages som agner for vinden ¬på haugene, som den virvlende tistel ¬for stormen.
14Ved kveldstid ¬er det redsel som rår, men før morgenen gryr, ¬er de borte. Slik går det med dem ¬som plyndrer oss, slik lagnad får de som raner oss.