1Send noen værlam ¬til landets herre, fra Sela i ødemarken til Sions fjell og by!
2Som flaksende fugler, som unger, ¬skremt opp fra redet, skal Moabs døtre være ved Arnons vadesteder.
3«Gi oss råd, og finn en utvei! La din skygge verne oss ¬midt på dagen som om det var natt. Skjul dem som er drevet bort, forråd ikke dem som har flyktet!
4La dem som er drevet bort ¬fra Moab, få holde til hos deg! Vær et tilfluktssted for dem mot fienden som herjer!» Når det er ute ¬med undertrykkeren og slutt på herjingen, når de som tråkket ned for fote, er blitt borte fra landet,
5da skal det i troskap ¬reises en trone, og på den skal det ¬i sannhet sitte en dommer, i Davids telt, en som legger vinn på rettferd og med iver gjør det som er rett.
6Vi har hørt ¬om moabittenes stolthet, hvor overlegne de er, om deres hovmod, stolthet ¬og frekkhet og deres tomme skryt.
7Derfor jamrer moabittene, alle jamrer over Moab. Nedtrykte og motløse ¬sukker de over mennene i Kir-Hareset.
8Ja, Hesjbons vinberg ¬er tørket bort, vintrærne i Sibma er visnet. De røde druene ¬som vokste der, slo herrer over folkeslag ¬til jorden. Vintrærne nådde helt til Jaser og spredte seg ut i ødemarken. Rankene strakte seg ¬vidt omkring og nådde ut over sjøen.
9Derfor gråter jeg med Jaser over vintrærne i Sibma. Jeg vanner deg med mine tårer, Hesjbon og El’ale. For over din frukt og din grøde lar fienden krigsropet ljome.
10Gleden og jubelen er blitt borte fra hagene. I vingårdene er det ingen ¬som jubler eller roper av fryd. Ingen tråkker druer ¬i vinpressene, de glade rop er forstummet.
11Derfor klager mitt indre over Moab, som en lyre; mitt hjerte klager ¬over Kir-Heres.
12Men når moabittene trer fram og gjør seg umak ¬på offerhaugen, når de går til sin helligdom ¬for å be, så oppnår de ingen ting.
13Dette er det ordet som Herren før har talt om Moab.
14Men nå sier Herren: Om tre år – slik som leiefolk regner årene – skal det folkerike Moab med all sin ære bli ringeaktet. Det som blir igjen, skal være ynkelig lite og kraftløst.