1Domsord mot Moab. Å, på en natt er Ar-Moab herjet og gått til grunne. Ja, på en natt er Kir-Moab herjet og gått til grunne.
2Folk i Dibon går opp ¬til templet, til offerhaugene for å gråte. Moabittene holder klage over tapet av Nebo og Medeba. Hvert hode er snauklipt, alt skjegg er raket av.
3I gatene går de med sørgeplagg; på byens tak og torg jamrer alle, mens tårene renner.
4De klager i Hesjbon og El’ale, ropet høres helt til Jahas. Derfor skriker ¬Moabs krigsmenn, de skjelver og mister motet.
5Mitt hjerte klager over Moab. Flyktninger derfra ¬kommer til Soar og til Eglat-Sjelisjia. Ja, oppover bakken til Luhit der går folk og gråter; på veien til Horonajim klager de høyt ¬over sammenbruddet.
6For Nimrim-vannet ¬blir til ødemark; gress og grønnsvær tørker bort, det er ikke mer noe grønt.
7Derfor tar de det de har igjen, det de har tatt vare på, og fører det over Seljebekken.
8Ja, klageropet lyder rundt om i Moabs land; jammerskriket når til Eglajim og til Be’er-Elim.
9I Dimon er vannet fullt av blod. Men jeg sender enda mer vondt ¬mot Dimon: løver mot dem ¬som ble berget fra Moab, og mot dem ¬som er igjen i landet.