1Dette er de domsord som profeten Habakkuk fikk i sine syner.
2Hvor lenge, Herre, ¬skal jeg rope uten at du gir meg svar, klage og skrike til deg om vold uten at du frelser?
3Hvorfor lar du meg se urett og være vitne til ulykke? Jeg ser bare ødeleggelse ¬og vold, det kommer til strid og trette.
4Derfor er loven maktesløs, og retten vinner ikke fram. For gudløse omringer ¬de rettvise, og dermed blir retten forvrengt.
5Gi akt på folkene, se dere om, lamslått av undring! For mens dere lever, ¬gjør jeg en gjerning – dere ville ikke tro det ¬om det ble fortalt!
6Se, jeg vekker kaldeerne, det harde og voldsomme folket som farer vidt omkring ¬på jorden og tar andres boliger i eie.
7Grufulle og skremmende er de; de avgjør selv sin rett ¬og sin ære.
8Deres hester er raskere ¬enn leoparder, de løper fortere ¬enn steppeulver. Deres ryttere sprenger fram, deres ridehester kommer ¬fra fjerne land. Som ørnen på jakt etter føde
9kommer de alle ¬for å gjøre voldsverk. Stridslystne går de på, de samler fanger som sand.
10De spotter konger, og høvdinger er til latter ¬for dem. De ler av hver festning, kaster opp en voll og tar den.
11Så drar de sin vei ¬og blir borte som vinden. De gjør sin egen styrke ¬til sin gud.
12Er ikke du fra gammel tid, Herre, min hellige Gud, du som aldri dør? Du, Herre, ¬har satt dem til å straffe, du, vår klippe, ¬har sendt dem for å tukte.
13Ditt blikk er for rent ¬til å se på det onde, og ulykke orker du ikke å se. Hvorfor bærer du da over ¬med de troløse og tier når gudløse sluker dem som er rettferdigere ¬enn de selv?
14Du gjør med mennesket ¬som med fisken i sjøen, som med krypet uten hersker.
15De drar dem alle opp ¬med krok og haler dem inn med not, de samler dem i garnet. Derfor er de jublende glade.
16Derfor ofrer de til noten og brenner røkelse for garnet. For fangsten disse gir dem, ¬er fet, og nærende er føden.
17Skal de da alltid få tømme ¬sin not og uten skånsel gjøre ende ¬på folkeslag?