1Jeg sa i mitt stille sinn: Nå vil jeg prøve gleden og nyte det som er godt! Men også dette var tomhet.
2Om latteren sa jeg: ¬«Den er tåpelig», og om gleden: ¬«Hva skal den tjene til?»
3Da kom jeg på den tanken at jeg skulle kvikke meg opp ¬med vin, men la forstanden styre meg ¬med visdom. Jeg ville holde meg ¬til dårskapen inntil jeg fikk se ¬hva som er best for menneskene ¬under himmelen den korte tiden livet varer.
4Så satte jeg store ting ¬i verk: Jeg bygde hus ¬og plantet vingårder,
5anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær ¬i dem.
6Jeg bygde dammer for å vanne en skog med voksende trær.
7Jeg kjøpte treller ¬og trellkvinner, og andre treller ¬ble født i mitt hus. Storfe og småfe fikk jeg også, i større mengde ¬enn noen annen som levde i Jerusalem ¬før meg.
8Jeg samlet meg også sølv ¬og gull og rikdom fra andre konger ¬og land. Jeg skaffet meg sangere ¬og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner.
9Jeg ble stor, ¬ja, større enn noen som levde i Jerusalem før meg. Men min visdom beholdt jeg.
10Alt det mine øyne begjærte, lot jeg dem få; jeg nektet meg ingen glede. Hjertet gledet seg ¬over alt mitt strev, og det var lønnen ¬for all min møye.
11Jeg gav meg til å tenke over alt det jeg hadde gjort ¬med mine hender, det jeg hadde strevd ¬og slitt med. Se, alt var tomhet ¬og jag etter vind. Det er ingen ting å vinne ¬under solen.
12Jeg gav meg til å tenke over visdom, uforstand og dårskap. Hva skal vel kongens ¬ettermann gjøre? Det som andre har gjort ¬for lenge siden.
13Jeg så at visdom ¬er bedre enn dårskap, likesom lyset ¬er bedre enn mørket.
14Den vise har øyne i hodet, mens dåren går omkring ¬i mørke. Men jeg skjønte også at samme lagnad ¬møter dem begge.
15Da sa jeg i mitt stille sinn: Slik det går dåren, ¬skal det gå meg. Hva skal all min visdom ¬tjene til? Jeg svarte i mitt stille sinn: Også dette er tomhet.
16For minnet om den vise lever ikke lenger ¬enn minnet om dåren. I dager som kommer, er alt for lenge siden glemt. Ja, den vise må dø, ¬han likesom dåren.
17Da ble jeg lei av livet, for jeg mislikte det ¬som skjer under solen. Alt er tomhet og jag etter vind.
18Jeg ble lei av alt mitt strev, alt slitet jeg har hatt ¬under solen. Jeg må jo overlate alt til den som kommer etter meg.
19Hvem vet om det blir en vis ¬eller en dåre som skal rå over det ¬jeg har vunnet med mitt strev og min visdom ¬under solen. Også dette er tomhet.
20Da ble jeg grepet ¬av fortvilelse over alt det strev ¬jeg har hatt under solen.
21Det hender jo ¬at et menneske strever med visdom, kunnskap ¬og dyktighet og må gi det i arv til en annen som ikke har hatt noe bry ¬med det. Også det er tomhet, ¬en stor ulykke.
22Hva har da mennesket igjen for alt sitt slit og strev som han har plaget seg med ¬under solen?
23Alle hans dager ¬er fulle av smerte, og alt det han driver med, ¬bringer sorg. Ikke engang om natten faller hans hjerte til ro. Også dette er tomhet.
24Det beste et menneske ¬kan gjøre er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev. Men jeg fikk se at også dette kommer fra Guds hånd.
25For hvem kan spise ¬og være glad uavhengig av ham?
26Ja, Gud gir visdom, kunnskap ¬og glede til de mennesker han synes om. Men syndere gir han strevet med å samle og sanke, og siden må de gi alt sammen til dem som Gud synes om. Også dette er tomhet, ¬jag etter vind.