Ecclesiastes 1
1 Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Alt er tomhet, ¬sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet.
3 Hva har menneskene igjen ¬for sitt strev, av alt de sliter med ¬under solen?
4 Slekter går, ¬og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag.
5 Solen går opp, ¬og solen går ned, så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp.
6 Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord; stadig snur og skifter den og tar fatt ¬på samme rundgang igjen.
7 Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de å renne.
8 Mannen blir trett av å tale og får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mett av å se, og øret får aldri nok av å høre.
9 Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, ¬skal atter skje. Det fins ikke noe nytt ¬under solen.
10 Blir det sagt om noe: ¬«Se, dette er nytt», har det likevel vært der før, helt fra eldgammel tid.
11 Ingen tenker på slekter ¬som var; og slekter som en gang ¬kommer, vil heller ikke leve i minnet hos dem som siden skal følge.
12 Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem.
13 Jeg satte meg fore å granske og utforske med visdom alt det som skjer ¬under himmelen. Det er et plagsomt strev Gud har gitt menneskene.
14 Jeg så på alt som hender, det som blir gjort under solen. Se, alt er tomhet ¬og jag etter vind.
15 Det som er kroket, ¬kan ikke rettes, og det som mangler, ¬kan ikke telles.
16 Jeg sa i mitt stille sinn: Se, jeg har fått større ¬og rikere visdom enn noen annen ¬som har hersket i Jerusalem før meg. Mye har jeg lært å kjenne av visdom og kunnskap.
17 Jeg la vinn på ¬å lære visdom å kjenne, å få kjennskap ¬til uforstand og dårskap. Men jeg fant ¬at også det er jag etter vind.
18 For med stor visdom ¬følger mange kvaler. Den som øker sin kunnskap, ¬øker sin smerte.