Ecclesiastes 3— NO7885BM

¹Alt har sin faste tid, alt som skjer ¬under himmelen, har sin tid:

²en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, ¬en til å rykke opp;

³en tid til å drepe, en til å lege, en tid til å rive, en til å bygge;

⁴en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse;

⁵en tid til å kaste steiner, ¬en til å samle dem, en tid til å ta i favn, ¬en til å la det være;

⁶en tid til å lete, ¬en til å miste, en tid til å gjemme, ¬en til å kaste;

⁷en tid til å rive sund, ¬en til å bøte, en tid til å tie, en til å tale;

⁸en tid til å elske, en til å hate, en tid til krig og en til fred.

⁹Hva har den som arbeider, igjen for alt sitt strev?

¹⁰Jeg så det plagsomme strev som Gud har gitt menneskene.

¹¹Alt skapte han vakkert ¬i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter. Men de fatter ikke det verk som Gud har gjort ¬fra først til sist.

¹²Jeg skjønte at ingen ting ¬er bedre for dem enn å glede seg ¬og gjøre godt i livet.

¹³Men når en mann får spise ¬og drikke og være lykkelig i alt sitt strev, er også det en gave fra Gud.

¹⁴Jeg skjønte ¬at alt det Gud gjør, varer til evig tid. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har laget det så for at menneskene ¬skal ha age for ham.

¹⁵Det som er, har en gang vært, og det som skal hende, ¬har hendt før. Gud tar fram igjen ¬det som svant.

¹⁶Videre så jeg under solen: Der retten skulle rå, ¬var det ondskap, på rettferds sted ¬var det gudløshet.

¹⁷Da sa jeg i mitt stille sinn: Det er Gud som skal dømme de rettferdige og de onde. Han har fastsatt en tid for alle ting og for alt ¬som blir gjort.

¹⁸Jeg tenkte med meg selv ¬om menneskene: Gud prøver dem så de kan se at de i seg selv ikke er mer ¬enn dyr.

¹⁹Den samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre, samme livsånde har de alle. Mennesker har ingen fortrinn ¬framfor dyr. For alt er tomhet.

²⁰Alle går til det samme sted. Alle er kommet av jord og skal bli til jord igjen.

²¹Hvem vet om menneskers ånd ¬stiger opp, mens dyrenes ånd farer ned ¬i jorden?

²²Jeg så at det beste ¬mannen kan gjøre, er å glede seg i sitt arbeid; det er den lodd han har fått. For hvem lar ham se ¬det som siden skal komme?