1Ein salme av David, då han var i Juda-ørkenen.
2Gud, du er min Gud, som eg søkjer. Mi sjel tørstar etter deg, min kropp lengtar etter deg i eit vasslaust, tørt og utarma land.
3I heilagdomen skoda eg deg, eg såg di makt og din herlegdom.
4For di miskunn er betre enn livet. Leppene mine skal syngja din pris.
5Slik vil eg velsigna deg heile mitt liv og lyfta hendene i ditt namn.
6Eg blir metta som med feite retter, med jublande lepper prisar eg deg.
7Eg tenkjer på deg der eg ligg og kviler, og grundar på deg gjennom natta.
8For du har vore ei hjelp for meg, eg jublar i skuggen av dine venger.
9Eg held fast ved deg, di høgre hand grip tak i meg.
10Men det går ille med dei som står meg etter livet, dei skal fara ned i jordedjupet.
11Dei skal gjevast over til sverdet og bli til rov for sjakalar.
12Men kongen skal gleda seg i Gud. Alle som sver ved han, kan vera stolte, for løgnarmunnen blir stoppa.