1Til korleiaren. Ein salme av David.
2Eg venta og vona på HERREN. Han bøygde seg til meg og høyrde mitt rop.
3Han drog meg opp or den tynande grav, opp av den djupe gjørma. Han sette mine føter på fjell og gjorde mine steg faste.
4Han la ein ny song i min munn, ein lovsong til vår Gud. Mange skal sjå det og ottast og setja si lit til HERREN.
5Sæl er den som set si lit til HERREN, som ikkje vender seg til dei stolte, til dei som fell frå i løgn.
6Store ting har du gjort for oss, HERRE, min Gud, underfulle verk og planar, ingen er din like. Vil eg fortelja og tala om dei, er dei for mange til å reknast.
7Du har ikkje glede i offer og gåver — du har opna mine øyre — brennoffer og syndoffer krev du ikkje.
8Då sa eg: «Sjå, her kjem eg. I bokrullen er det skrive om meg.
9Min Gud, å gjera din vilje gjev meg glede, di lov er djupt i mitt indre.»
10Eg forkynte rettferd i den store forsamlinga. Eg heldt ikkje att mi tunge, HERRE, du veit det.
11Di rettferd heldt eg ikkje skjult i hjartet, eg tala om din truskap og di frelse. Eg løynde ikkje di miskunn og di sanning i den store forsamlinga.
12HERRE, du vil ikkje halda di miskunn tilbake. Din truskap og di sanning skal alltid verna meg.
13For tallause ulukker omgjev meg, mine synder har nådd meg att, eg kan ikkje sjå. Dei er fleire enn håra på hovudet, motet har svikta meg.
14Vis godvilje, HERRE, og fri meg ut! HERRE, skund deg og hjelp meg!
15Lat alle som står meg etter livet, bli til skamme og til spott! Lat dei som vil meg vondt, dra seg tilbake utan ære!
16Dei som ler og håner meg, skal bli slegne av skam.
17Lat alle som søkjer deg, fryda og gleda seg i deg! Lat dei som elskar di frelse, alltid seia: «Stor er HERREN!»
18Men eg er hjelpelaus og fattig. HERREN skal tenkja på meg. Du er mi hjelp, du bergar meg. Dryg ikkje lenger, min Gud!