1Job heldt fram med visdomstalen sin og sa:
2Kunne eg få det som i farne månader, dei dagane då Gud vakta over meg,
3då hans lampe skein over hovudet mitt og eg gjekk gjennom mørkret i hans lys,
4slik eg hadde det i mine velmaktsdagar då Gud var min fortrulege i mitt telt,
5då Den veldige framleis var med meg og borna mine var rundt meg,
6då eg vassa i rømme og bekker av olje rann frå berget hos meg.
7Når eg gjekk ut til byporten og tok sete på torget,
8trekte dei unge seg tilbake så snart dei såg meg, og dei gamle reiste seg og stod.
9Hovdingar heldt orda attende, la handa over munnen.
10Stormenns røyster tagna, tunga klistra seg til ganen.
11Når dei fekk høyra om meg, prisa dei meg lukkeleg. Kvar den som såg meg, tala lovord.
12For eg redda den fattige som ropa om hjelp, den farlause som ingen hjelpar hadde.
13Den forkomne velsigna meg, eg fekk enkjers hjarte til å jubla.
14Rettferd var kleda eg kledde meg i, rettsinn var som kappe og turban.
15Eg var auge for den blinde og føter for den lamme.
16Eg var far for dei fattige og granska saka for dei eg ikkje kjende.
17Eg knuste kjeven på dei som gjorde urett, og redda rovet ut av gapet på dei.
18Eg sa: «Eg får døy blant mine eigne, dagane mine blir talrike som sandkorn.
19Røtene mine når til vatnet, og nattedogg kviler i greinene.
20Mi ære blir stadig fornya, og bogen i handa mi får ny spenst.»
21Dei lytta til meg og fekk håp, dei tagde når eg gav dei råd.
22Når eg hadde tala, tok ingen til motmæle; orda mine draup ned over dei.
23Dei venta på min tale som på regn, med munnen open som mot vårregn.
24Når eg smilte til dei, kunne dei ikkje tru det. Dei ville ikkje sleppa lyset frå andletet mitt.
25Eg valde veg for dei og sat som leiar, trona som ein konge framfor hærflokken, som ein trøystar for dei sørgjande.