1Då tok Job til ords og sa:
2Kor lenge vil de plaga meg og knusa meg med ord?
3Det er tiande gongen de spottar meg og utan skam går laus på meg.
4Har eg verkeleg feila, så må eg sjølv leva med feilen.
5Vil de heva dykk over meg, så vis at mi vanære er fortent!
6Men vit at Gud gjer meg urett når han spenner sitt garn omkring meg.
7Eg ropar om vald utan å bli høyrd. Eg skrik om hjelp, men det finst ingen rett.
8Han stengjer vegen, eg når ikkje fram. Han legg mine stigar i mørker.
9Æra tek han frå meg, riv krona av hovudet mitt.
10Han bryt meg heilt ned, eg må gå bort. Håpet mitt rykkjer han opp som eit tre.
11Vreiden hans flammar mot meg, han reknar meg som sin motstandar.
12No kjem alle troppane hans, dei marsjerer mot meg og omringar teltet mitt.
13Brørne mine held seg på avstand, kjenningane mine er som framande.
14Dei næraste er borte, dei som kjende meg, har gløymt meg.
15Huslyd og tenestejenter reknar meg som ein framand; ein utlending er eg i deira auge.
16Ropar eg på tenaren, svarar han ikkje; eg må be han audmjukt om hjelp.
17Anden min er ekkel for kona mi, eg vekkjer avsky hos min eigne born.
18Sjølv gutungar foraktar meg. Når eg reiser meg, talar dei mot meg.
19Dei fortrulege venene viser no avsky, dei eg elskar, vender seg mot meg.
20Eg er ikkje anna enn skinn og bein, tannlaus må eg berga meg.
21Spar meg, ja, spar meg, vener! For Guds hand har rørt ved meg.
22Kvifor jagar de meg slik også Gud gjer? Blir de aldri mette av mitt kjøt?
23Om berre mine ord vart skrivne ned, om dei vart innførte i ein bokrull,
24forma med griffel av jern og med bly, rissa i stein for alltid!
25Eg veit at min utløysar lever. Som den siste skal han stå fram i støvet.
26Når huda er riven av meg og kjøtet er borte, skal eg sjå Gud.
27Mine auge ser, det er eg som får sjå han, ikkje ein framand. Mitt indre fortærest av lengsel!
28De seier: «Lat oss jaga han. Årsaka finst hos han.»
29Frykt heller de sjølve for sverdet; for sverdet brenn mot urett, og de skal få kjenna at det finst ein dom.