1Kvar kjem han frå, all denne striden og ufreden blant dykk? Er det ikkje frå lystene som fører krig i lemene dykkar?
2De vil ha, men får ikkje; de drep og misunner, men oppnår ingen ting. De lever i strid og ufred. De har ikkje, fordi de ikkje bed.
3De bed, men får ikkje, fordi de bed gale. De vil sløsa det bort i nyting.
4De trulause! Veit de ikkje at venskap med verda er fiendskap mot Gud? Den som vil ha verda til ven, blir Guds fiende.
5Eller meiner de at det er tomme ord når Skrifta seier: Med brennande iver gjer Gud krav på den ånda han har late bu i oss?
6Men nåden han gjev, er endå større. Difor heiter det: Gud står dei stolte imot, men dei audmjuke gjev han nåde.
7Så bøy dykk for Gud! Men stå djevelen imot, så skal han rømma frå dykk.
8Hald dykk nær til Gud, så skal han halda seg nær til dykk. Vask hendene, de syndarar, og reins hjarta, de tvihuga!
9Klag dykkar naud, sørg og gråt! Vend latteren til sørgjesong og gleda til alvor!
10Gjer dykk audmjuke for Herren, så skal han opphøgja dykk.
11De må ikkje baktala kvarandre, sysken! Den som baktalar ein bror eller dømmer ein bror, han baktalar lova og dømmer lova. Men dersom du dømmer lova, då gjer du ikkje det lova seier, men gjer deg til dommar over lova.
12Det er éin som er lovgjevar og dommar, han som har makt både til å frelsa og til å øydeleggja. Men kven er du som dømmer nesten din?
13Og no, de som seier: «I dag eller i morgon fer vi til den eller den byen og er der eit år, driv handel og tener pengar» —
14og så veit de ikkje eingong korleis livet dykkar blir i morgon! For de er røyk — synleg ei lita stund, og så borte.
15De skulle heller seia: «Om Herren vil, får vi leva og kan gjera det eine eller det andre.»
16Men no er de hovmodige og rosar dykk sjølve. All slik ros er av det vonde.
17Den som veit kva godt han burde gjera, men ikkje gjer det, han gjer seg skuldig i synd.