1Og da han hadde gått inn, passerte han Jeriko;
2og se!, en mann som ble kalt ved navn Sakkeus (ren), og han var en overtoller, og denne var rik;
3og han søkte å se Jesus, hvem han er, og var ikke i stand for flokken, fordi han var liten av vekst.
4Og da han hadde løpt fram framfor, gikk han opp i et morbærtre, for at han kunne se ham; fordi han var i ferd med å passere gjennom denne vei.
5Og da han kom til stedet, da han hadde sett opp, så Jesus ham, og sa til ham, Sakkeus, da du har skyndt deg, kom ned; for i dag bør jeg bli i huset ditt.
6Og da han hadde skyndt seg, gikk han ned og tok imot ham idet han gledet seg.
7Og da de hadde sett, knurret absolutt alle i flokk, idet de sa, At til en syndig mann gikk han inn for å være gjest.
8Og da Sakkeus hadde blitt stilt frem, sa han til herren, Se!, det halve av formuene mine, herre, gir jeg til de fattige; og hvis jeg utpresset noen for noe, gir jeg tilbake firedobbelt.
9Og Jesus sa til ham, At i dag kom frelse til dette huset, i samsvar med at også han er Abrahams sønn;
10for menneske-sønnen kom for å søke og redde det som har blitt fullstendig ødelagt.
11Og idet de hørte disse ting, da han hadde tillagt, sa han en lignelse, på grunn av at han var nær Jerusalem, og at de mente at guds kongerike straks er i ferd med å vise seg;
12han sa derfor, Et visst edelt menneske gikk til et landområde langt bort, for å ta et kongerike til seg selv og å vende tilbake.
13Og da han hadde kalt på ti av sine slaver, gav han dem ti minaer (en mina = 25000kr, 300-400 gram sølvmynt), og sa til dem, Handle inntil jeg kommer.
14Og borgerne hans hatet ham, og utsendte en ambassadør etter ham, idet de sa, Vi vil ikke at denne skal være konge over oss.
15Og det skjedde, i det han kom tilbake, da han hadde tatt kongeriket, at han sa disse slavene å kalles til ham, til hvilke han gav sølvet, for at han kunne vite hva hvem hadde tjent på handel.
16Og den første kom, idet han sa, Herre, minaen din arbeidet ytterligere ti minaer.
17Og han sa til ham, Godt, gode slave; fordi du ble pålitelig i en minste ting, ha makt over ti byer.
18Og den andre kom, idet han sa, Herre, Minaen din gjorde fem minaer.
19Og han sa også til denne, Og du, bli over fem byer.
20Og en annen kom, idet han sa, Herre, se!, minaen din, som jeg hadde reservert i en svetteduk;
21for jeg fryktet deg, fordi du er et strengt menneske; du løfter opp hva du ikke la og høster hva du ikke sådde.
22Og han sier til ham, Ved det fra munnen din skal jeg dømme deg, ondskapsfulle slave. Du visste at jeg er et strengt menneske, som løfter opp hva jeg ikke la og som høster hva jeg ikke sådde.
23Og hvorfor gav du ikke sølvet mitt til vekslebordet, og jeg, da jeg har kommet, kunne enn få igjen det med renter?
24Og til de som stod ved siden av, sa han, Løft opp minaen fra ham, og gi til ham som har de ti minaer.
25Og de sa til ham, Herre, han har ti minaer.
26For jeg sier dere, at til enhver som har, skal det gis; og fra den som ikke har, også det som han har, skal løftes opp fra ham.
27Ikke desto mindre, de fiendene mine som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, led dem hit og slakt dem ned framfor meg.
28Og da han hadde sagt disse ting, gikk han framfor dem, idet han gikk opp til Jerusalem.
29Og det skjedde, da han kom nær til Betfage (hus av umoden fikener) og Betania (hus av avtaler / elendighet), ved berget som kalles oliveners berg, utsendte han to av disiplene sine,
30da han hadde sagt, Trekk dere tilbake til den landsbyen like overfor, i hvilken, idet dere går inn, skal dere finne en fole bundet, på hvilken ingen av mennesker noen gang satt ned; da dere har løsnet den, bring den.
31Og hvis noen spør dere, Hvorfor løsner dere den? Skal dere si på denne måten til ham, Fordi herren har behov for den.
32Og da de som hadde blitt utsendt, hadde gått bort, fant de det slik han sa til dem.
33Og idet de løsner folen, sa herrene over den til dem, Hvorfor løsner dere folen?
34Og de sa, Herren har behov for den.
35Og de brakte den til Jesus; og da de hadde kastet sine egne klesplagg på folen, satt de Jesus på den.
36Og idet han gikk, spredde de klesplaggene sine på veien.
37Og idet han nå nærmet seg, ved nedstigningen til olivenenes berg, begynte absolutt hele mengden av disiplene, idet de gledet seg, å lovsynge gud med en høy røst for alle kraftige gjerninger som de hadde sett.
38Idet de sa, Den som har blitt velsignet er den som kommer, en konge i herrens navn; fred i himmel og herlighet i det høyeste.
39Og noen av fariseerne fra flokken sa til ham, Lærer, irettesett disiplene dine.
40Og idet han svarte, sa han til dem, Jeg sier dere, at hvis disse skulle være stille, skal steinene skrike.
41Og da han kom nær, da han hadde sett byen, gråt han over den
42idet han sa, At hvis du visste, også du, i det minste på denne dagen din, de ting med henblikk på din fred; men nå var de skjult for dine øyner;
43fordi dager skal komme over deg, og fiendene dine skal kaste en voll omkring deg, og omringe omkring deg og holde deg sammen på alle sider,
44og jevne deg og barna dine med jorden, og ikke forlate i deg stein på stein; fordi du ikke kjente besøkelses-tiden din.
45Og da han hadde gått inn i tempelet, begynte han å utkaste de som solgte i det, og de som kjøpte,
46idet han sa til dem, Det har blitt skrevet, Huset mitt er et bønnens hus; og dere gjorde det til røverers hule.
47Og han lærte bort daglig i tempelet; men yppersteprestene og de skriftlærde og folkets fremste søkte å fullstendig ødelegge ham;
48og de fant ikke hva de skulle gjøre, for absolutt hele folket hang ved ham, idet de hørte ham.