1Men Saulus som fremdeles innblåste trussel og mord mot herrens disipler, idet han hadde kommet nær ypperstepresten,
2spurte brev fra ham til Damaskus (stille er sekkestrie veveren) mot synagogene, for at hvis han skulle finne noen som var av veien, både menn og kvinner, idet han har bundet dem kunne han lede dem til Jerusalem.
3men i det å gå skjedde det, han nærmet seg Damaskus og plutselig skinte et lys fra himmelen omkring ham.
4Og idet han hadde falt på jorden hørte han en røst som sa til ham, Saul (ønsket), Saul, hvorfor forfølger du meg?
5Og han sa, Hvem er du, herre? Og herren sa, Jeg er Jesus hvem du forfølger; det er hardt for deg å sparke mot brodder.
6Både skjelvende og forbauset sa han, Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Og herren sa til ham, Stå opp og gå inn til byen, og det skal bli sagt deg hva du må gjøre.
7Men mennene som var på reise med ham stod stumme, idet de hørte, virkelig, røsten, men så ingen.
8Og Saulus ble vekket fra jorden, men idet øynene sine hadde blitt åpnet, så han ingen. Men idet de ledet ham ved hånden brakte de ham inn til Damaskus.
9Og han var tre dager ikke seende, og ikke spiste han, heller ikke drakk han.
10Og det var en viss disippel i Damaskus ved navn Ananias; og herren sa til ham i et syn, Ananias. Og han sa, Se! jeg er her, herre.
11Og herren sa til ham, Idet du har stått opp, gå til smuget, det som kalles Rett, og søk i Judas' hus Saulus ved navn, fra Tarsus (en flat kurv). For se! han ber,
12og han så i et syn en mann ved navn Ananias gå inn og pålegge på ham en hånd, for at han skulle se.
13Men Ananias svarte, Herre, jeg har hørt fra mange om denne mannen, så mange onde ting han gjorde mot dine hellige i Jerusalem;
14og her har han makt fra yppersteprestene til å binde alle de som påkaller navnet ditt.
15Og herren sa til ham, Gå, fordi denne er et kar av utvelgelse for meg, til det å bære navnet mitt framfor nasjoner og konger óg Israels sønner.
16For jeg skal gi ham et eksempel på hvor mange ting han må lide for navnet mitt.
17Og Ananias gikk bort og gikk inn i huset, og idet han hadde pålagt hendene på ham sa han, Saul, bror, herren har utsendt meg, Jesus som ble sett av deg på veien på hvilken du kom, for at du skulle se og bli fylt av hellig ånd.
18Og straks falt det fra øynene hans liksom flak, óg han så straks, og da han hadde stått opp ble han døpt,
19og da han hadde mottatt næring ble han styrket; Og Saulus ble med disiplene i Damaskus noen dager;
20og straks proklamerte han den Salvede i synagogene, at denne er guds sønn.
21Og alle de som hørte ble ute av seg, og sa, Er ikke denne han som herjet i Jerusalem dem som påkalte dette navnet, og hadde kommet hit til dette, for at han kunne lede dem bundet til yppersteprestene?
22Men Saulus ble mere styrket, og han forvirret Jødene som bodde i Damaskus, idet han knyttet sammen at denne er den Salvede.
23Og da tilstrekkelige dager ble fullført, rådslo Jødene å myrde ham;
24men sammensvergelsen ble kjent for Saulus. Óg de hadde nært oppsyn med porten både dag og natt, for at de kunne myrde ham;
25og idet disiplene hadde mottatt ham på natt, senket de ham ned gjennom muren, idet de firte ham ned i en kurv.
26Og idet Saulus hadde kommet til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene; og alle fryktet ham, idet de ikke trodde at han var en disippel.
27Men da Barnabas hadde grepet ham, ledet han ham til utsendingene, og fortalte dem hvordan han så herren på veien, og at han talte til ham, og hvordan han ble frittalende i Jesu navn.
28Og han var med dem idet han gikk inn og dro ut i Jerusalem, og idet han talte fritt i herren Jesu navn;
29han både talte og diskuterte mot Hellenistene; og de gikk i gang med å myrde ham.
30Og idet brødrene hadde fått vite dette, brakte de ham ned til Cæsarea og utsendte ham til Tarsus.
31Derfor, virkelig, hadde de utkalte i hele Judea og Galilea (rundreise) og Samaria fred, idet de ble bygget og gikk i herrens frykt, og de øktes i den hellige ånds trøst.
32Og det skjedde idet Peter passerte gjennom alle stedene, at han også kom ned til de hellige som bodde i Lydda (strid).
33Og han fant der et visst menneske, Æneas (rosverdig) ved navn, som hadde ligget ned åtte år på madrass, som hadde blitt lam.
34Og Peter sa til ham, Æneas, Jesus den Salvede helbreder deg; stå opp og re opp ved deg selv. Og straks stod han opp;
35og de så ham alle de som bodde i Lydda og Saron (slette eller plan), som vendte om til herren.
36Og i Joppe (pen) var det ei viss disippelkvinne ved navn Tabita (hunngaselle), som idet det blir tolket blir kalt Dorkas (en gasell); denne var full av gode gjerninger og almisser som hun gjorde;
37og det skjedde i de dagene da hun hadde vært uten styrke at hun døde; og da de hadde vasket henne, la de henne i en overetasje.
38Og idet Lydda var nær Joppe, da disiplene hadde hørt at Peter var på det stedet, utsendte de to menn til ham, idet de bønnfalte ham til å ikke være treg til å passere inntil dem.
39Og idet Peter hadde stått opp, kom han sammen med dem; idet hvem hadde kommet, ledet de ham til overetasjen, og alle enkene stod ved siden av ham, som gråt og viste kjortler og klesplagg så mange som Dorkas gjorde idet hun var med dem.
40Og idet Peter hadde utkastet alle utenfor, idet han hadde knelt knærne, bad han; og da han hadde vendt om mot kroppen, sa han, Tabita, stå opp. Og hun åpnet øynene sine; og idet hun så Peter, satte hun seg opp.
41Og da han hadde gitt henne en hånd, oppreiste han henne, og da han hadde kalt de hellige og enkene, fremstilte han henne levende.
42Og det ble kjent over hele Joppe, og mange trodde på herren;
43og det skjedde at han ble tilstrekkelige dager i Joppe til en viss Simon, en garver.