1Men en viss mann var i Cæsarea, ved navn Kornelius (av et horn), en centurion av den kohorte som ble kalt Italiensk,
2from og som fryktet gud med hele huset sitt, som både gjorde mange almisser til folket, og bad inntrengende til gud gjennom alt.
3Han så synlig i et syn, omkring dagens niende time, en guds budbringer idet den hadde gått inn til ham, og sa til ham, Kornelius.
4Og da han hadde stirret på ham og idet han hadde blitt fryktsom, sa han, Hva er det, Herre? Og han sa til ham, Bønnene dine og almissene dine gikk opp til et minne framfor gud.
5Og nå, send menn til Joppe, og send bud etter Simon som påkalles Peter;
6denne er blir tatt imot som gjest av en viss Simon, en garver, hvems hus er ved sjøen; denne skal si deg hva du må gjøre.
7Og da budbringeren som talte til Kornelius gikk bort, da han hadde kalt to av hustjenerne sine, og en from soldat av dem som holdt ut med ham,
8og hadde kunngjort dem absolutt alle ting, utsendte han dem til Joppe.
9Og på den neste dag, idet disse reiste og nærmet seg byen, gikk Peter opp på hustaket for å be, omkring sjette time.
10Og han ble ytterligere sulten, og ville smake mat; og idet de gjorde i stand, falt en ekstase på ham,
11og han ser himmelen som har blitt åpnet, og et visst kar som kom ned til ham som en stor linduk, som har blitt bundet i fire begynnelser, og blir senket ned på jorden;
12i hvilket var alle jordens firefotede og dyrene og krypdyrene og himmelens fugler.
13Og det kom en røst til ham, Idet du har stått opp, Peter, ofre og spis.
14Og Peter sa, Slett ikke, herre; fordi aldri spiste jeg noe alminnelig eller urent.
15Og en røst igjen ved andre gang til ham, Hvilke ting gud renset, kall du ikke urent.
16Og dette ble gjort ved tre ganger; og igjen ble karet tatt opp til himmelen.
17Og da Peter var i villrede i seg selv hva enn synet som han så kunne være, og se!, mennene som hadde blitt utsendt fra Kornelius, da de hadde utspurt Simons hus, kom til porten;
18og da de hadde kalt spurte de om Simon som blir påkalt Peter blir tatt imot som gjest her.
19Og idet Peter tenkte på synet, sa ånden til ham, Se!, tre menn søker deg;
20men idet du har stått opp, gå ned, og gå med dem, idet du atskiller ingenting; fordi jeg utsendte dem.
21Og idet Peter hadde gått ned til mennene som hadde blitt utsendt av Kornelius til ham, sa han, Se!, jeg er han dere søker; på grunn av hvilken årsak er dere tilstede?
22Og de sa, Kornelius, en centurion, en rettferdig mann og en som frykter gud, óg som blir gitt vitnesbyrd av hele Jødenes nasjon, ble advart av en hellig budbringer, til å sende bud etter deg for huset sitt, og å høre ord fra deg.
23Derfor, da han hadde innkalt dem, tok han dem i mot som gjester. Og på den neste dag gikk Peter ut med dem, og noen av brødrene av dem fra Joppe kom sammen med ham,
24og på den neste dag gikk de inn til Cæsarea; og Kornelius ventet på dem, da han hadde kalt sammen slektningene sine og de nære vennene.
25Og da det skjedde at Peter gikk inn, da Kornelius hadde møtt ham, idet han hadde falt ved føttene, tilbad han.
26Men Peter vekket ham opp, idet han sa, Stå opp; også jeg meg selv er et menneske.
27Og idet han talte med ham gikk han inn, og finner mange som har kommet sammen.
28Óg han sa til dem, Dere vet hvor lovstridig det er for en Jødisk mann å slutte seg til eller komme nær en av en annen stamme; men gud viste til meg å kalle intet menneske alminnelig eller urent;
29derfor kom jeg også uten imotsigelse da jeg hadde blitt sendt bud etter. Jeg spør derfor, ved hvilken grunn sendte dere bud etter meg?
30Og Kornelius sa, Fra fjerde dag (fig. for fire dager siden) fastet jeg inntil denne timen, og den niende timen bad jeg i huset mitt; og se!, en mann stod framfor meg i strålende kledning,
31og han sa, Kornelius, din bønn ble hørt og almissene dine ble mintes framfor gud.
32Send derfor til Joppe, og kall til deg Simon som påkalles Peter; denne er blitt tatt imot som gjest i Simons, en garvers hus ved sjøen; som idet han har kommet skal tale til deg.
33Straks, derfor, sendte jeg til deg; óg du gjorde godt idet du har kommet. Nå, derfor, er vi alle tilstede framfor gud for å høre alle ting som har blitt påbydd deg av gud.
34Og da Peter hadde åpnet munnen, sa han, I sannhet griper jeg at gud ikke er en som gjør forskjell på folk,
35men i hver nasjon er den som frykter ham og gjør rettferdighet, godkjent ved ham.
36Ordet som han utsendte til Israels sønner, idet han forkynte godt budskap, fred gjennom Jesus Salvede, denne er alles herre,
37dere har visst; ordet som kom gjennom hele Judea, idet det har begynt fra Galilea, etter dåpen som Johannes proklamerte;
38Jesus, han fra Nasaret (den bevoktede), hvordan gud salvet ham med hellig ånd og kraft, som gikk omkring idet han gjorde godt og helbredet alle de som hadde blitt undertrykket av anklageren, fordi gud var med ham;
39og vi er vitner om alle ting som han gjorde både i Jødenes landområde og i Jerusalem; hvem de drepte da de hadde hengt ham på et tre.
40Denne vekket gud opp den tredje dagen, og gav ham å bli synlig,
41ikke for hele folket, men for vitner, for de som hadde blitt utvalgt på forhånd av gud, for oss som spiste med ham og drakk med ham etter han stod opp fra døde;
42og han påbydde oss å proklamere til folket, og å vitne gjennomgående at han er den som har blitt fastsatt av gud til å være dommer av levende og døde.
43Til denne gir alle forutsierne vitnesbyrd, enhver som tror på ham å motta synders forlatelse gjennom navnet hans.
44Idet Peter fremdeles taler disse ordene falt den hellige ånden på alle de som hørte ordet.
45Og de pålitelige av omskjærelsen ble ute av seg, så mange som kom sammen med Peter, fordi den hellige ånds gave hadde blitt utøst også over nasjonene;
46for de hørte dem tale i tunger og gjøre gud stor. Da svarte Peter,
47Vannet er vel ikke noen i stand til å hindre, at disse ikke skulle bli døpt, som mottok den hellige ånden slik også vi?
48Óg han påbydde dem å bli døpt i herrens navn. Da spurte de ham å forbli noen dager.