Acts 11
1 Og utsendingene og brødrene som var i Judea, hørte at også nasjonene tok imot guds ord.
2 Og da Peter gikk opp til Jerusalem, atskilte de av omskjærelsen mot ham,
3 idet de sa, At du gikk inn til menn som har forhud, og spiste med dem.
4 Og da Peter hadde begynt, utla han for dem etter hverandre, idet han sa,
5 Jeg var i byen Joppe idet jeg bad, og jeg så i en ekstase et syn, et visst kar som kom ned som en stor linduk, som ble senket ned fra himmelen i fire begynnelser, og det kom inntil meg.
6 Da jeg hadde stirret på hvilket, tok jeg i betraktning, og jeg så jordens firefotede og dyrene og krypdyrene og himmelens fugler.
7 Og jeg hørte en røst som sa til meg, Idet du har stått opp, Peter, Ofre og spis.
8 Men jeg sa, Slett ikke, herre; fordi noe alminnelig eller urent gikk aldri inn i munnen min.
9 Og en røst ved andre gang svarte meg fra himmelen, Hvilke ting gud renset, kall du ikke urent.
10 Og dette skjedde ved tre ganger, og igjen ble absolutt alle ting dratt opp til himmelen.
11 Og se!, straks stod tre menn ved huset i hvilket jeg var, som hadde blitt utsendt fra Cæsarea til meg.
12 Og ånden sa til meg, å komme sammen med dem, idet jeg atskiller ingenting; og med meg kom også disse seks brødrene, og vi gikk inn i mannens hus,
13 óg han fortalte oss hvordan han så budbringeren i huset sitt da han hadde stått og talt til ham, Utsend menn til Joppe, og send bud etter Simon som påkalles Peter,
14 som skal tale ord til deg ved hvilke du skal bli reddet, du og hele huset ditt.
15 Og da jeg begynte å tale falt den hellige ånden på dem, akkurat som også på oss i en begynnelse,
16 og jeg mintes herrens ord, hvordan han sa, Johannes, virkelig, døpte i vann, men dere skal bli døpt i hellig ånd.
17 Hvis derfor gud gav dem den like gaven som også til oss, da de hadde trodd på herren Jesus Salvede, og jeg, hvem var jeg til å være i stand til hindre gud?
18 Og da de hadde hørt disse ting holdt de stille, og herliggjorde gud, idet de sa, Da gav gud omvendelsen til liv også til nasjonene.
19 Idet de, virkelig, hadde blitt spredt utover fra trengselen som skjedde ved Stefanus, passerte de inntil Fønikia (land av palmetrær) og Kypros (kjærlighet: en blomst) og Antiokia, idet de talte ordet til ingen bortsett fra bare til Jøder.
20 Og det var visse menn av dem, Kyprioter og fra Kyrene, som idet de hadde gått inn i Antiokia, talte til Hellenistene idet de forkynte godt budskap, Herren Jesus.
21 Og herrens hånd var med dem; óg et stort tall som trodde vendte om til herren.
22 Og ordet angående dem ble hørt i ørene av den utkalte, den i Jerusalem; og de utsendte Barnabas til å passere inntil Antiokia.
23 Som, idet han hadde kommet og sett guds nåde, gledet seg, og formante alle med hjertets hensikt til å bli ytterligere med herren:
24 fordi han var en god mann og full av hellig ånd og tro. Og en tilstrekkelig flokk ble tillagt til herren.
25 Og Barnabas gikk ut til Tarsus for å oppsøke Saulus,
26 og idet han hadde funnet ham, ledet han ham til Antiokia. Og det skjedde at de et helt år brakte sammen i den utkalte, og lærte bort en tilstrekkelig flokk, óg disiplene ble først kalt Tilhengere av den Salvede i Antiokia.
27 I disse dagene kom forutsiere ned fra Jerusalem til Antiokia.
28 Og én av dem ved navn Agabus (gresshoppe) idet han hadde stått opp, betegnet gjennom ånden en stor hungersnød å være i ferd med å bli over hele den bebodde verden; hvilken også skjedde ved Klaudius (lam) Cæsar.
29 Og disiplene slik noen evnet, fastsatte hver av dem til å sende til tjeneste for de brødrene som bodde i Judea;
30 hvilket de også gjorde, da de hadde utsendt til de eldre gjennom Barnabas' og Saulus' hånd.