1Og Saulus hadde medvelbehag i mordet av ham. Og det kom en stor forfølgelse på den dagen mot den utkalte, den i Jerusalem; óg alle ble spredt utover i Judeas og Samarias landområder bortsett fra utsendingene.
2Og forsiktige menn medbrakte Stefanus, og gjorde stor jammer over ham.
3Og Saulus herjet den utkalte, idet han gikk inn i husene, idet han dro både menn og kvinner overgav han dem til fengsel.
4De, virkelig, derfor, som hadde blitt spredd utover, gikk omkring, idet de forkynte godt budskap, ordet.
5Og idet Filip hadde kommet ned til en by av Samaria, proklamerte han til dem den Salvede.
6Flokkene var også enstemmig varsomme angående de ting som ble sagt av Filip, i det å høre dem og se de tegn som han gjorde.
7For mange av de som hadde urene ånder, idet de ropte med høy røst, gikk de ut; og mange som hadde blitt lamme og haltende ble helbredet.
8Og det var stor glede i den byen.
9Og en viss mann ved navn Simon var før i byen idet han praktiserte magi og stilte nasjonen i Samaria ute av seg, idet han sa seg selv å være en viss stor;
10til hvem de alle var varsomme angående, fra liten inntil stor, idet de sa, Denne er den store guds kraft.
11Og de var varsomme angående ham, på grunn av at han hadde stilt dem ute av seg med magiene sine i tilstrekkelig tid.
12Og da de trodde Filip som forkynte godt budskap, de tingene angående guds kongerike og Jesu Salvedes navn, ble de døpt både menn og kvinner.
13Og Simon trodde også ham selv, og da han hadde blitt døpt holdt han ut med Filip; idet han så både tegn og store kraftgjerninger skje, ble han ute av seg.
14Og da utsendingene i Jerusalem hadde hørt at Samaria har tatt imot guds ord, utsendte de Peter og Johannes til dem;
15som idet de hadde kommet ned bad angående dem, for at de kunne motta hellig ånd.
16For han hadde ikke enda falt på noen av dem, men de hadde bare blitt døpt til herren Jesu navn.
17Da påla de hendene på dem, og de fikk hellig ånd.
18Men da Simon hadde sett at den hellige ånd blir gitt gjennom påleggelsen av utsendingenes hender, frembar han penger til dem,
19idet han sa, Gi også til meg denne makten, at på hvem enn jeg skulle pålegge hendene, han skulle motta hellig ånd.
20Men Peter sa til ham, Måtte sølvet ditt være med deg til fullstendig ødeleggelse; fordi du tenkte å besitte guds gave gjennom penger.
21Det er ikke del for deg, heller ikke lodd i denne sak; for hjertet ditt er ikke rett framfor gud.
22Omvend deg derfor fra denne ondskapen din, og be inntrengende av gud, hvis da ditt hjertets tanke skal bli deg forlatt.
23For jeg ser deg idet du er i bitterhets galle og urettferdighets bånd.
24Og da Simon svarte, sa han, Be dere inntrengende for meg til herren, for at ingenting av de tingene dere har sagt, måtte komme over meg.
25De, virkelig, derfor, da de hadde vitnet gjennomgående og talt herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, óg i mange landsbyer av samaritanene forkynte de godt budskap.
26Men en herrens budbringer talte til Filip, idet han sa, Stå opp og gå mot sør, på veien, den som går ned fra Jerusalem til Gasa (den befestede / sterke); denne er øde.
27Og idet han hadde reist seg gikk han; og se! en mann, en Etiopier (sort), en kastrat, en hersker av Etiopiernes dronning Kandake (prins av tjenere), som var over hele hennes skatt, som hadde kommet til Jerusalem for å tilbe,
28og han vendte tilbake og satt på stridsvognen sin og leste forutsieren Jesaja (YWHW's hjelp).
29Og ånden sa til Filip, Kom nær og slutt deg til denne stridsvognen.
30Og idet Filip hadde løpt mot den hørte han ham idet han leste forutsieren Jesaja, og sa, Vet du da utvilsomt hva du leser?
31Men han sa, For enn hvordan skulle jeg være i stand, hvis ikke noen skulle vise meg vei? Óg han bønnfalte Filip idet han hadde gått opp, å sette seg ned med ham.
32Og skriftens avsnitt som han leste var dette, Som en sau til slakting ble han ledet, og som et røstløst lam framfor den som klipper den, på den måten åpnet han ikke munnen sin.
33I ydmykelsen sin ble dommen hans løftet opp, og hvem skal fortelle om generasjonen hans? Fordi livet hans blir løftet opp fra jorden.
34Og idet kastraten svarte Filip, sa han, Jeg ber deg inntrengende, om hvem sier forutsieren dette? Om seg selv eller noen annen?
35Og da Filip hadde åpnet munnen sin, og da han hadde begynt fra denne skriften, forkynte han ham godt budskap, Jesus.
36Og da de dro på veien, kom de til et visst vann; og kastraten sa, Se! vann; hva hindrer meg til å bli døpt?
37Og Filip sa, Hvis du tror av hele hjertet, er det lovlig. Og idet han svarte, sa han, Jeg tror guds sønn er Jesus Salvede.
38Og han kommanderte stridsvognen å stå fast; og begge gikk ned til vannet, både Filip og kastraten; og han døpte ham.
39Og da de gikk opp av vannet, grep herrens ånd Filip; og kastraten så ham ikke lenger, for han gikk sin vei idet han gledet seg.
40Og Filip ble funnet mot Asdod (en festning); og idet han passerte, forkynte han godt budskap i alle byene, inntil han kom til Cæsarea (strengt).