1Og ypperstepresten sa, Om altså disse ting har seg på den måten?
2Og han sa, Menn, brødre og fedre, hør. Herlighetens gud ble sett av vår far Abraham idet han var i Mesopotamia, før enn han bodde i Karan (fjellklatrer),
3og han sa til ham, Gå ut av landet ditt og fra slekten din, og kom til et land som jeg skal vise enn til deg.
4Da idet han hadde gått ut av Kaldeeres land, bodde han i Karan, og deretter etter farens død, landsforviste han ham til dette land i hvilket dere nå bor;
5og gav ham ikke arv i det, ikke engang et steg; og lovet å gi det til ham til eie, og til sæden hans etter ham, idet det ikke var et barn til ham.
6Og gud talte på den måten, At sæden hans skal være utlending i et fremmed land, og de skal gjøre den til slave og gjøre den ondt fire hundre år.
7Og nasjonen som til hvem enn de skal være slave, skal jeg dømme, sa gud; og etter disse ting skal de gå ut og tjene meg på dette stedet.
8Og han gav ham omskjærelsens pakt, og på den måten fikk han Isak, og omskar han på den åttende dagen; og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene.
9Og da patriarkene hadde vært misunnelige, gav de fra seg Josef til Egypt; og gud var med ham,
10og utfridde ham ut av alle trengslene hans, og gav ham nåde og visdom framfor Farao (hans nakenhet), Egypts konge, og han satte ham til en leder over Egypt og hele huset sitt.
11Og det kom en hungersnød over hele Egypts land og Kanaan (lavland), og stor trengsel; og fedrene våre fant ikke mat.
12Men da Jakob hadde hørt at det var korn i Egypt, utsendte han fedrene våre først;
13og på den andre gangen ble Josef gjenkjent av brødrene hans, og Josefs slekt ble synlig for Farao.
14Og da Josef hadde utsendt, kalte han til seg faren sin, Jakob, og hele slekten sin, blant syttifem sjeler.
15Og Jakob gikk ned til Egypt, og døde, han selv og fedrene våre.
16Og de ble overført til Sikem (skulder: arbeidsomhet), og ble lagt i graven som Abraham kjøpte for en pris av sølv av sønnene av Hamor (et esel) av Sikem.
17Men slik løftets tid nærmet seg, som gud sverget til Abraham, vokste folket og ble økt i Egypt,
18inntil hvilken tid en annen konge stod opp, som ikke kjente Josef.
19Da denne hadde overlistet slekten vår, gjorde han ondt mot fedrene våre, med det han gjorde spedbarna deres å bli kastet ut til det å ikke holdes i live.
20På hvilken tid ble Moses født, og han var pen for gud; som ble ernært tre måneder i sin fars hus.
21Og da han hadde blitt utlagt, tok Faraos datter ham opp, og ernærte ham hos seg selv med hensyn til en sønn.
22Og Moses ble oppdratt i all visdom av Egyptere; og han var mektig i ord og i gjerninger.
23Og da førti års tid ble fullført ved ham, gikk det opp i hjertet hans å besøke brødrene sine, Israels sønner.
24Og idet han hadde sett en bli gjort urettferdighet, vernet han og gjorde hevn for ham som ble undertrykket, da han hadde slått Egypteren.
25Og han tenkte brødrene hans ville forstå at gud gir dem redning gjennom hans hånd. Men de forstod ikke.
26Óg på den neste dagen ble han sett av dem idet de stridde, og tilskyndte dem til fred, idet han sa, Menn, dere er brødre; hvorfor gjør dere urettferdighet mot hverandre?
27Og han som gjorde urettferdighet mot naboen, støtet ham bort, idet han sa, Hvem satte deg til fører og dommer over oss?
28Vil du ikke myrde meg, på hvilken måte du myrdet Egypteren i går?
29Og Moses flyktet ved dette ord, og ble utlending i Midians (strid) land, hvor han fikk to sønner.
30Og da førti år hadde blitt fullført, ble en herrens budbringer sett av ham i Sinai (tornefull) bergets ørken i en flamme av ild av en busk.
31Og da moses hadde sett, undret han seg over synet; og idet han kom nær for å ta i det i betraktning, kom det en herrens røst til ham,
32Jeg er dine fedres gud, Abrahams gud og Isaks gud og Jakobs gud. Men idet Moses hadde blitt skjelven, våget han ikke å ta i betraktning.
33Og herren sa til ham, Løsne dine føtters sandaler; for på hvilket sted du har stått, er hellig jord.
34Idet jeg så, så jeg mishandlingen av mitt folk, det i Egypt, og sukkene deres hørte jeg; og jeg kom ned for å utfri dem; og kom nå, jeg skal utsende deg til Egypt.
35Denne Moses hvem de fornektet, idet de sa, Hvem satte deg til fører og dommer? Denne har gud utsendt som fører og utløser ved en budbringers hånd som ble sett av ham i busken.
36Denne ledet dem ut, da han gjorde under og tegn i Egypts land og i rød sjø, og i ørkenen førti år;
37Dette er den Moses som sa til Israels sønner, En forutsier, blant dere skal herren deres gud oppreise av brødrene deres, som meg; hør ham.
38Dette er han som var i den utkalte i ørkenen med budbringeren som talte til ham på Sinai berg, og med fedrene våre, som tok imot levende uttalelser til å gi oss;
39hvem våre fedre ikke ville bli lydige, men de støtet ham bort, og snudde i hjertene deres til Egypt,
40idet de sa til Aron (lys-bærer), Gjør oss guder som skal gå foran oss; for denne Moses som ledet oss ut av Egypts land, vi har ikke visst hva som har skjedd med ham.
41Og de laget en kalv i disse dagene, og la ut et offer til idolet, og gledet seg i sine henders gjerninger.
42Men gud snudde og overgav dem til å tjene himmelens hær; slik som det har blitt skrevet i forutsiernes bokrull, Dere frembar ikke slakt og offer til meg førti år i ørkenen, Israels hus?
43Og dere tok opp Moloks (konge) telt, og stjernen til deres gud Remfan (den innskrumpede (som livløs)), figurene som dere gjorde for å tilbe dem; og jeg skal landsforvise dere bortenfor Babylon (forvirring).
44Vitnesbyrdets telt var blant fedrene våre i ørkenen, slik han anordnet det, som taler til Moses, å gjøre det i henhold til figuren som han hadde sett;
45hvilket også fedrene våre brakte inn med Jesus, da de hadde tatt det i arv, til nasjonenes eie, hvem gud utdrev fra våre fedres ansikt, inntil Davids dager,
46som fant nåde framfor gud, og spurte om å finne et telt for Jakobs gud.
47Men Salomon bygde ham et hus.
48Men den høyeste bor ikke i håndlagede templer, slik forutsieren sier,
49Himmelen er for meg en trone, og jorden mine føtters fotskammel; hva slags hus skal dere bygge meg? Sier herren; eller hva er et sted for min hvile?
50Gjorde slett ikke hånden min alle disse ting?
51Hardnakkede og uomskårne i hjertet og ørene, dere faller alltid imot den hellige ånden, som fedrene deres, også dere.
52Hvem av forutsierne forfulgte fedrene deres ikke? Og de drepte dem som forkynte på forhånd om den rettferdiges komme, av hvem dere nå har blitt overgivere og mordere;
53som mottok loven med hensyn til budbringeres anordning, og voktet den ikke.
54Og idet de hørte disse ting, ble de gjennomskåret i hjertene deres, og de gnisset tennene mot ham.
55Og idet han var full av hellig ånd, da han hadde stirret mot himmelen, så han guds herlighet, og Jesus som har stått ved guds høyre,
56og han sa, Se! jeg ser himlene som har blitt åpnet, og menneskets sønn som har stått ved guds høyre.
57Og da de hadde skreket med høy røst, holdt de sammen ørene sine, og styrtet enstemmig mot ham,
58og idet de hadde kastet ham ut utenfor byen, kastet de steiner på ham. Og vitnene la bort klesplaggene sine ved føttene av en ung mann som ble kalt Saulus (ønsket).
59Og de kastet steiner på Stefanus, idet han påkalte og sa, Herre Jesus, ta imot ånden min.
60Og idet han hadde lagt knærne, skrek han med stor røst, Herre, ikke plasser denne synden til dem. Og idet han hadde sagt dette, ble han sovnet inn.