1Men i disse dager, idet disiplene økte, kom det en knurring av Hellenistene mot Hebreerne, fordi enkene deres ble oversett i den daglige tjenesten.
2Og da de tolv hadde tilkalt mengden av disiplene, sa de, Det er ikke behagelig for oss, da vi hadde etterlatt guds ord, å tjene ved bord.
3Utse derfor, brødre, syv menn av dere som det gis vitnesbyrd, fulle av hellig ånd og visdom, hvem vi skal sette over dette behov;
4men vi skal holde ut i bønnen og tjenesten av ordet.
5Og ordet behaget framfor hele mengden og de utvalgte Stefanus (kronet), en mann full av tro og hellig ånd, og Filip, og Nikanor (erobrer), og Timon (ærefull), og Parmenas (varig), og Nikolaus (folkets seier), en proselytt fra Antiokia (drevet imot),
6hvem de stilte frem framfor utsendingene; og da de hadde bedt, la de hendene på dem.
7Og guds ord vokste, og tallet på disiplene i Jerusalem økte voldsomt, óg en stor flokk av prestene adlød troen.
8Og Stefanus, full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket.
9Og det stod opp noen av de fra synagogen den som kalles Frigittes, og Kyreneeres, og Aleksandrieres, og av dem fra Kilikia (landet til Celix), og Asia, som diskuterte med Stefanus (kronet);
10og de maktet ikke å stå imot visdommen og ånden ved hvilken han talte.
11Da bestakk de menn, som sa, At vi har hørt ham tale blasfemiske ord mot Moses og gud.
12De opphisset både folket og de eldre og de skriftlærde, og idet de hadde kommer over ham, grep de ham, og ledet ham til synedriet,
13óg de stilte frem falske vitner, som sa, Dette mennesket stopper ikke å tale blasfemiske ord mot dette hellige stedet og loven.
14For vi har hørt ham idet han sier, At denne Jesus, Nasareeren, skal bryte ned dette sted, og forandre vanene som Moses overgav til oss.
15Og da de hadde stirret på ham, så absolutt alle de som satt i synedriet ansiktet hans liksom en budbringers ansikt.